Engang var jeg, digt af Petru Racolta

 

Jeg var engang Ulv

Gennem skoven gik jeg i flok,

Spredning frygt og terror rundt,

Men jeg faldt dræbt af en kugle

Målrettet af en grusommere end jeg.

 

Jeg var engang Fugl

Med stærke og uophørlige vinger

Flyende himlen kryds og tværs,

Men jeg befandt mig i en fælde

Lagt af en, der aldrig kan flyve.


Jeg var engang Fisk

Glidende lystigt gennem endeløse farvande

Jeg har lagt millioner rogn,

Men jeg faldt i en snedig net,

Lanceret af en mere grådig end jeg.

 

Nu bliver jeg et væsen kaldt Man

Og jeg dræber alle mine gamle egoer,

Mens jeg spreder frygt som en ulv,

Og søger at glide som en fisk,

Og håber at kunne flyve som en fugl.

 

af Petru Racolta, d.25.april 2016

La det være vinter ! (dikt av Petru Racolta)

 

Elles tombent les étoiles du ciel,

Comme s'il neigeait avec des chiffons blancs

Qui s'amassent tout patiemment

En congeres aveuglantes.

.

Du soir au lendemain les fenetres

Devenues entasees de fleurs etranges

Exhortent un a l'emerveillement

Et vers moments de rêverie.

.

Les averses de neige s'accelerent

Font un espoir pousser dans l'âme:

Si l'hiver serait plutot vrai hiver

Peut-être l'été aussi sera similaire.

.

Les cheminées au dessus des toits

S'allongent par panaches de fumee,

Qui perdent rapidement leur élan,

Selon le battement du vent.

.

Le gris de la lasse automne

Disparaît imperceptiblement

Sous la severe dominance

 D'une couverture de lumière.

 

par Petru Racolta, publie le 7eme janvier 2015

Melancolie verte rouilee/Grön rostig melankoli

 

Amour de printemps, amour d'automne

Tout emballé de nostalgie,

Sentiments apparaissant hors de l'ordre

Et coeurs tombantes en chute libre.

 

Debutant comme un foisonnement

Un clivage d'un etat engourdi 

Un chemin vers une recapture de sens

De vie reveillee d'un lourd sommeil.

 

L'amour remplit apres son cellier

Avec des fruits mûrs, colorées

Cuits dans le temps de l'été

Sous soleil, depuis aube au coucher.

 

Il est enfant, il devient adulte

Bourgeonnant au debut, cuit tout apres

De tout chevet en bas pieds

Il rends frissons, toutefois merite a la vie.

 

par Loopoo (Marian Grecu, 11 octombre 2014, Bucharest)

 

Spring kärlek, falla kärlek

Allt förpackat i nostalgi,

Känslor som förekommer oordnad

Och slokande hjärtan i slirning.

 

Börjat som en spirande

Klyvning fran stel tillstånd

En väg till att återta mening

Livet vaknat ur en tung sömn.

 

Kärlek fyller dess skafferi

Med mogen frukt, färgglada

Kokt under loppet av sommaren

Under solen från gryning till solnedgång.

 

Det är ett barn, blir det en vuxen

Spirande i början, kokta derefter 

Från huvudets toppen ned till tårna

Sänder det frossa, ger värde till livet

 

av Loopoo (Marian Grecu, 11 octombre 2014, Bukarest)

 

 

 

 

Liljekonvaller, av Loopoo

 



De mest duftende av blomster
Er de man kaller liljekonvaller
Elsket er de i hele verden
Fra Hawaii til by Bergen.

Også kjent' som liljer av dalen
I de fleste folkemunne
På vårparten i hvert år
Dør jeg til å sanse deres duften.

I mine tidligste barndom dager
Løp jeg ofte rundt duggvåte skoger
Men det blev ikke alltid ment å bli:
Mest oft' ramsløk fant jeg, ikk'  konvaller

Fordi det er så med liljekonvaller:
De ofte lar os alle bedratte
Man leter etter dem med febrilske øyne
Og man må få av med ramsløk i sted.

De er de mest sensitive blomster
Jeg har vært på jakt etter siden jeg var barn
De er så duftende, og så elskelige
Og de bringer varmt solskinn i min sjel.

av Loopoo, 15.april 2014

Let vers for Martisor (af Loopoo)

 

I dag, på Martisor dag
Ønsker jeg at savne den bitreste kulde
Jeg længter efter det varmeste forår
Og efter vandring rundt i kortærmede skjorter.

Jeg er så træt af min så frosne næse
Af sjap, af is, af overskyede himle
Jeg vil så høre dejlige fugle synge
Naturligvis ikke manele men rock melodi.

Bror, lad der allerede starte overgangen
Fra indefrysning koldt til behagelig varme
Kølige gespritzter, ikke te, ville jeg drikke
Og råbe: "Vinter, kom vinter, kom !"

af Loopoo

GUEST POST: Camping i Fagaras. Vi klatret Moldoveanu

 

Min venn, Claudiu Constantin, skrev dette:

 

Denne siste helgen, jeg har ikke levd forgjeves :) Vi gikk camping i fjellet med en plan for å klatre det høyeste fjellet, Moldoveanu (2544).

Den ruten vi valgte var den Dårlige Dalen (Valea Rea). Fra byen Slatina (ingen sammenheng med byen Stellenbosch) kjørte vi ca 40 km på en grusvei til det jeg tror kalles "Burneis Saufold", og der slutter veien helt. Denne veien er ganske bra, den ble reparert / restaurert i fjor med europeisk finansering. Vi nådde enden av veien på fredag ​​seint om natten kl 4 AM (!), Vi satt opp teltene våre, vi tente en brann, spiste noe, og vi forberedt våre senger for å prøve å nytte oss av litt søvn i minst et par timer før riktig daggry. På grund av veien er bra innser du det er en vei med masse folk som liker å feste. Over elva fra der vi bodde var noen bråkete festdeltakerne som var roping og jodling på en folkemusikk soundtrack. Men det var ok, vi var for sliten for å bli plaget fra våre søvnen.

Lørdag morgen vi pakket lett og startet opp bakken. Ruten fra dalen der vi var opp til Moldoveanu er ikke veldig vanskelig eller lang, og kan oppnås på en enkelt dag. Vi klarte å klatre den i ca 3-3,5 timer og kom ned i omtrent samme tidsrom. Du kan oppnå en bedre tid hvis du går med en livligere trinn. Stien begynner med en alvorlig bratt stigning, som ender i en botn. Deretter går den videre langs "Iezerul Triangular" (Trekantet Innsjø), og strekker ryggen på "Vistei Gate" (Poarta Vistei). Hvis du er heldig nok til ikke å støte tåke, fra dette høye punktet kan du se hele Transylvania landet. Pusten blir fanget kort, spesielt siden akkurat i dette bestemte stedet blåser vinden voldsomt, pluss spesielt hvis du tilfeldigvis ser ned på den andre siden av fjellryggen.

Videre langs, begynner en mer vanskelig, mulig også farlig vei, som fører mot toppen kalt Viştea Mare (2527m), og videre deretter til den høyeste toppen, Moldoveanu. Forsiktighet bør utvises, et øyeblikks uoppmerksomhet kan sende en slynge ut i verdensrommet. Jeg trodde hjertet mitt skulle eksplodere når en fyr ved siden av meg gled litt og midlertidig mistet balansen. Erfaret, klarte han å raskt gjenvinne den, men alle rundt lagte hendene på brystet, og gispet med vettskremt overraskelse. Han tvang et smil, og sa stille, veldig stille "det er greit, jeg sklei litt [...]". Gal mann, skremte oss alle til døden.

Etter en stund endelig nådd vi den magiske fjeltopp. Vi var veldig heldige at da vi kom til toppen, var alt tåken borte, og sikten ble så fint. Det synet bør virkelig bli sett av alle. Det er en av de tingene som du må gjøre før du dør, du går på Moldoveanu og se alt som er å bli sett, alle fjell og daler, og hele Transylvania. Alt dette landet som så mange angivelig kjempet for over tid, og som vi nå spotter eller ignorerer, vår nåværende fokus på smålige og uviktige ting. Så mange som har krysset Karpatene for å gjenforene oss med en annen, eller til å gjenvinne det som er virkelig vår. Så mange som har tålt motgang med tankene til oss fra deres fremtiden, oss gutta som er for lat til å rekonstruere veier og gjerninger, og innser at vi har så mange ting uten engang fortjene dem ... men om det kanskje en annen gang.

Utsikten er, som jeg sa, fantastisk. Jeg stod der ca 20-30 minutter, deretter ble toppen overfylt. Vi tok noen bilder og begynte ned åsen på samme vei. I løpet av noen timer var vi igjen tilbake ned i nærheten av bilen. Vi satt opp igjen teltene våre og sov en velfortjent søvn.

Neste dag var søndag. Jeg selv våknet opp på 9, en tidspunkt som jeg ikke kan sove over på noen måte, noensinne. Guttene sov fremdeles og ga ingen tegn på at de ønsket å stå opp for tidlig, så jeg sa til meg selv Utfordringen akseptert, og planla å gå på veien vi kom på før, og jeg vurderte de ville ta opp med meg når de bestemte seg å våkne opp noen tid senere. Jeg visste at dette kom til å ta flere timer, så jeg hadde nok tid til å gå, for å sightsee, å marsjere. Og jeg gikk, viltvoksende og støvete vei flankert av fjell og deres skoger, og deretter av åser og deres skoger, langs Raul Doamnei (Damens Elven) med vann så klart som jeg aldri har sett før. Og jeg gikk og jeg tok bilder, og jeg stoppet for pauser, og jeg spiste et eple og en kjeks, og jeg fylte meg med vann, og så videre. Tiden fløy av som en fugl, og det gjorde 7 timers gange nesten kontinuerlig. Mine såler begynte å svi, beina mine å rykke, men min energi var langt fra å bli oppbrukt. Og så oppsummerte jeg opp noen tretti-talls kilometer langs den Dårlige Dalen, fra nært hold i enden av veien opp til den byen, Slatina. Dette var den lengste turen jeg har noensinne gjort, jeg er så stolt av det, og kan ikke vente med å slå denne rekorden: D Du kan ikke slå den følelsen av tilfredshet når du ser på kartet over Romania på en skjerm og vet at du klarte å reise over en synlig tomme av det i en enkelt strekning!

Mot kvelden tok meg de andre igjen og vi satte fart tilbake mot hovedstaden. Hjem igjen, spiste jeg et varmt måltid (som jeg hadde savnet) og jeg fikk noen god hvile. Det var vakkert, jeg elsket det, og kan ikke vente med å gjenta opplevelsen. Det er så mange steder for å se og så mange vakre stier å reise, så ille er det aldri nok tid, og jeg er bundet til hovedstaden som så mange andre som ikke har tid til å gjøre hva de vil. Kanskje i en fjern fremtid vil jeg få tilbake min frihet, og vil være i stand til å gå opp i fjellet så mange ganger som jeg ønsker. Minst, håper jeg :)

Stikkord:

Likegyldighet, av Mitzaa Biciclista

 

Lykegyldighet

Jeg bryr meg ikke
Hvis du går nedover gaten, sakte,
Og kaster med en voldelig gest
Butt pressetleppene dine.

Jeg bryr meg ikke
Når skubber du de gamle på gaten,
Og ønsker ikke å være mer forsiktig
Og du tror ingen kan se.

Jeg bryr meg ikke
Når snakker du hovmodigt på romengelsk,
Papegoy, grotesk uten å være sammenhengende
Som en trangsynte filisteraktig menneske.

Jeg bryr meg ikke
At du tror du er viktig og av en høyere klasse
Fordi du har aldri uteksaminert
Utdanningen du burde ha fått hjemme.

Jeg bryr meg ikke
At du leggemliggjører intelligens, mens luften rundt er smittsom,
Det finnes i disse dager en forferdelig fasjonable trend
Å være så flink på alt.

Jeg bryr meg ikke
At du sier du er rik, allerede lei av rikdom
Men du vill ikke sette, ikke engang med hykleri
En krone i hånden som ber.

Og jeg skal stå, likegyldig
Når din parkometer skal bli fullt
Og du skal bli pålagt å betale,
Og skal motta et spark tilbake i din onde sjel.

skrevet den 1. april.2013 av Mitzaa Biciclista ( Mitzaa Syklisten)

Stikkord:

Kærlighedsdigt (af Spanac)

 

Forfærdeligt elsker jeg dig, kære pige
Siden jeg så dig i lysningen
Fordi jeg kunne lide dig den første gange?
Da du har set på mig bange.

*******************************

Med frygt i øjne, som på et første møde,
Forstod jeg dig og elskede dig trolig
I solnedgangen gik vi derefter gennem parken
Siden da uadskillelige oss, i lykke.

********************************

Du lå i seng og jeg iagttog dig intenst
Gennemtrænges af en enorm følelse.
Smuk du, sagte spinder du
På brystet mit, kjaere baby min

*******************************

Blondine du derefter med store blåe øjne
Vi spillede ligesom to skøre børn
Vi kørt rundt, vi boltret
Kun bade sammen ikke vi gjord'

******************************

År er gået, ikke kærligheden
Jeg kan lide dig nu som jeg kunne for den første gange'
Da jeg så dig hvordan ensomme
Og bevidstløs faldt du ind i mine arme !

 

for Kittie

af blogger-digteren Spanac ("Spinat")

13.marts.2013

 

 

 

 

 

 

 

Stikkord:

Klem Dag

Stikkord:

Jul og Nyttår rumenske sanger og danser

Stikkord:

Joulupukki

Stikkord:

Happy Hanukkah !

Stikkord:

Hvem skal bli US president ?

 

Stikkord:

Happy 17. mai !

Stikkord:

Et 2e dikt for Dragobetesdagen (den 2e sjanse for en uheldig Valentinsdag) !

 

Vennen min, loopoo, har skrevet et annet dikt for å feire Dragobetesdagen, (den rumenske tradisjonelle Valentinsdagen) !

 

På Dragobetesdag i dag

Skul' alle jentene få blomster

Og guttene skul' motta kyss

Minst noen tusen av diss'.

 

Bedre enn sankt Valentin

Som er ganske utenlandske

Var den fyren Dragobet'

Som bare jentene elsket.

 

Den moderne Valentin

Av og til kan elske gutter

Fordi i Vesten er helt grei

Av og til bli også gay.

 

Dragobete, ærlig Dak,

Bare hadde lyst på piker,

Selv om lekte han en gang

Som geit under keiser Trajan.

 

 

Stikkord:

Den rumenske Valentinsdagen= Dragobetele

 

I dag, den 24.februar, feirer mange rumenere Dragobetele, (Dragobetesdagen). Dragobete er sønnen til Baba Dochia, den gamle dame som bringer vinter, og han annonserer våren er hit og tiden har kom for alle fugler å bygge reir, å bli gift, og å tenke på å få barn. Dagen er også dagen til de som elsker eller ønsker å bli forelsket. I de gamle dager gikk unge gutter og jenter på tur i skogen for å samle blomster sammen. Jenter samlet også den siste snøen, (Fee snø) for å få et vann med spesielle evner å hjelpe de som bruker det som ansiktvask hele året bli vakrere.

 

Jeg har en rumensk venn som liker å skrive dikt til tross for at han er ingeniør. Det er sagt "rumenere er født poeter". De fleste poeter jeg kjenner fra bøker var ganske triste mennesker som døde ung. Men vennen min liker å skrive moro dikt ! Jeg har prøvd å oversette en dikt han skrev for Valentinsdagen og publiserer den på Dragobetesdagen fordi jeg ønsker å popularisere den 24.februar som en "andre sjanse Valentinsdagen" for de for som den første ikke var så vellykket !

 

I dag for Valentinsdagen

Har jeg intet lyst å feire

Jeg skal bare sov' og spise

Fordi jeg har gjort min plikt !

 

Til alle de som feirer

Til de som dermed elsker

Jeg gir beskjed: Beregnes,

Kondomen aldri glemmes !

 

Derfor, elsk'rer, elskerinner,

Gay, vanlige gutter og jenter,

Bør "Durex" alltid  kjøppes

For alltid å beskyttes !

 

(av loopoo)

 



 

 

Stikkord:

Gledelig Hanukkah !

Selvkritikkerende selvbiografi- kapittel 10

 

Jeg tror at livett mitt ble endret på en måte i tiden rett etter 11.september.2001, selv om jeg ikke er en amerikaner. Jeg så med øynene mine direkte på TV da det andre flyet traff det andre tårnet. Det var forferdelig. Jeg følte meg amerikaner da. Jeg følte meg slått, overfalt, truet med gjengvoldtekt på en måte. Dette var urettferdig og det var en klar psykopatisk kriminell handle. Jeg følte meg også skyldig for et øyeblikk, fra en regressive irrasjonelt synnspunkt. For fem måneder siden hadde jeg forårsaket en mulig uetisk handle: jeg hadde argumentert for at en gravid kvinne får en abort. Det var barnet mitt. Hvis dette barn hadde blitt født, skulle han ha ventet nå på å fylle 10, han ville ha tenkt på en bursdag fest med kake og lys og gaver. Jeg tenker på ham av og til. Han har et navn: David. Og på 11.september.2001, slik som et barn, følte jeg meg skyldig på grunn at det var kanskje mulig, mellom en sommerfugleffekt, at, hvis jeg hadde bestemt annerledes, David kunne ha eksistert, og verdens historie kunne ha også blitt annerledes.

Jeg var i USA da det skjed i en "arbeid og reise" program. Jeg ble mer opptatt av sikkerhet saker enn diplomati, og ble mer realistisk, men, uansett fortsatt jeg å ha en tendens å dagdrømme.

 

ikke ferdig

 

 

   

Selvkritikkerende selvbiografi- kapittel 9

 

Jeg har ingen peiling på hvorfor føler jeg meg tiltrukket til Stillehavet mer enn til andre vannforekomster. Den første gang da jeg luktet og så Stillehavet gjenkjente jeg det som et sted jeg skal ha affinitet med for evighet. Jeg hadde tidligere beundret noen innsjøer, for eksempel St. Ana innsjø, den eneste vulkansk kratersjø fra Szekely land område i Romania, jeg hadde besøkt Finland, landet til 1000 innsjøer, jeg hadde tillatt meg selv å dagdrømme med tærne i bølgene av Svartehavet, jeg hadde seinere blitt forelsket i asurblå farge i Adriaterhavet, og jeg hadde blitt både skremt og imponert av den mørke gråe fargen i Atlanterhavet...men i nærheten av Stillehavet ble jeg stille og selvreflekterende, plutselig svært klar over alle mine følelser og mine fem sanser: den turkis fargen, den stille kraften i tidevannet og havstrømmer, den duftende luften, den kjæretegne av vinden, den fredelige stillheten avbrutt bare av noen hvite sjøfugl gråter...denne opplevelsen var jeg som traff en del av min ideelle selv. Det er sjelden at jeg tenker på min død, men, når jeg husker at dette skal også skje en dag, ønsker jeg at min aske skal spres over Stillehavet fordi jeg anser det er mitt virkelig hjem.

 

Jeg har aldri opplevd en slik forelskelse i ingen person i hele verden i mitt hele liv som jeg føler jeg meg hver gang når jeg flyr over Stillehavet, eller jeg svømmer inn det, eller jeg kjører eller går langs en av sine kyster. I nærheten av denne kraftige stillegående utstrekning glemmer jeg faktisk at det eksisterer andre mennesker i verden, jeg glemmer byer og metropol og bråk, jeg føler meg ydmyket men også trygg og tillitsfull, til tross for at jeg kjenner det finnes mange farer for mennesker i alle disse enorme havområder. Jeg prøver å ikke tenke på Stillehavet når jeg arbeider eller studerer fordi det mindrer mine konsentrasjon og rasjonalitet evner, og følelser kommer som tidevanner, og selv om jeg bør erkjenne noen følelser i enkelte deler eller øyeblikk av mitt arbeid, for å klassifisere og bruke dem som profesjonelle verktøy, de fleste jeg har plikt å kaste eller sette til side. Men i arbeidspauser og ferier tillater jeg meg å huske Stillehavet og det har alltid blitt støttende for meg.

 

OK...jeg har ikke fortalt hele sannheten...i livet mitt kjørte jeg også vekk fra Stillehavet nesten like mange ganger som jeg reiste mot det med lengsel i mitt hjerte. Og dette hadde ikke mye å gjøre med mitt arbeid eller mine studier. Jeg var redd å se inn i meg selv i speilet som Stillehavet satt foran meg. Sjelen min la naken foran det, og den virkelig jeg, (til tross for at jeg skriver min selvbiografi på nett !), er ikke en ekshibisjonist. Når jeg ser på meg selv i et ekte speil, jeg eksaminerer mitt ansikt og hår og huden for å se om jeg har blitt eldre, men det er veldig sjelden at jeg ser direkte på øynene mine. Det er ikke så mye på grunn av skam, selv om jeg også har, slik som alle, ting jeg føler meg skyldig om, men faktisk jeg er så trøtt å burde se så mange mennesker hver dag direkte på øynene som sosial og arbeid knyttet plikt at jeg vil gjerne slappe av når jeg er alene...jeg er for lat for å eksaminere meg selv ! Og Stillehavet tillater ikke meg å slappe av ! Skjønnhet og kjærlighet tillater ikke meg å slappe av ! Det er ganske slitsom å bli en narsissist !

 

I 1994 reiste jeg mot Stillehavet for den første gang, og i 2008 det var den siste gang at jeg reiste bort fra det. Jeg mangler styrke, (og jeg er for lat og overflatisk !), for å telle hvor mange ganger jeg har reist frem og tilbake fra dette virkelige hjem til sjelen min. Men jeg vet at det eksisterer og det skal alltid vente tålmodig på meg, slik som en far eller en eldre bror venter på den fortapte sønnen.

 

 

 

 

 

 

Stikkord:

Selvkritikkerende selvbiografi- kapittel 8

 

Etter at jeg personlig traff noen vold i 1998, på grunn av et møte med en psykopat, ble jeg mer oppmerksomt til mennesker rettigheter i forholdt til juridiske saker. Jeg ønsker ikke å gruble på dårlige minner fordi uansett husker man disse lettere enn gode minner, og jeg vil gjerne prøve å huske mer nyttige eller mer spennende ting enn traumatiske opplevelser. Jeg synes at, selv om dette spesifikke traumatiske opplevelse i livet mitt forsinket min faglige utvikling i kontraetterretning teknikk, dette ikke var hovedårsaken at, noen år seinere, ga jeg opp min offiser militær utdanning og trening etter kun 2 år. I tillegg, påvirket dette ikke min evne og mitt ønske å søke å etablere stabile forhold med andre mennesker som hjalp meg å utvikle videre som etterretning profesjonist. Jeg ble, selvfølgelig, litt mer forsiktig og forsvarlig, men aldri utrygg eller, verre, mistenkelig i forholdt til mennesker eller til forskjellige utviklende demokratiske samfunn, generelt. Jeg forble generelt optimistisk om mulig fremgang eller optimalisering i mennesker, samfunn, demokrati, organisajoner, osv. Det ble lett for meg å bestemme at jeg skal alltid støtte en etisk utvikling av funksjonaliteten til alle disse mennesker velferd orienterte strukturer som bør beskyttes av psykopater. Det ble lett for meg å kategorisere og definere terrorister som kjerne psykopater, og jeg har ingen tvil om dette. Videre, til tross for at jeg inrømmer at det er mulig at man kan finne medfødte irreversible strukturelt baserte feil i psykopatisk hjerne, jeg ikke er enig, på etiske grunn, med å inkludere psykopati ennå i DSM-V nosologien av psykiatriske lidelser, og skal fortsatt støtte en juridisk definisjon av psykopati inntil vi utvikler mer detaljert kunnskap om bevissthet og hjernes strukturelle funksjonaliteten og utvikling av denne strukturelle funksjonaliteten etter fødselen. 

 

Jeg føler meg stolt av min militær offiser utdanning og trening selv om jeg aldri fikk offiser rang. Moren min er fortsatt sint på meg på grunn at jeg aldri var enig å ta en bilde i uniform. Faktisk, likte jeg ikke uniformen så mye fordi jeg likte aldri å bære en lue eller en hatt pga de fører håret å se enten pjusket eller flat ut etter jobben, plus kragen alltid klødde. Da jeg forlatet militærtjenester utdanning og trening jeg hadde NATO ekvivalent rang OR-4, og det var en "hederlig" avskjed. Jeg er takkenemlig til obersten som aldri raporterte meg da han så meg en gang på gata i uniform med åpen krage og uten lue og da jeg lot som jeg hadde ikke sett ham. Jeg er også takkenemlig til faren min som var sammen med meg på denne vår dagen og klarte på en ekspert diplomatisk måte å overbevise denne oberst som ble så sint at han begynte å skrike på meg å ikke få så mye bråk på gata på grunn av min respektløse utseende og atferd fordi andre sivile mennesker kunne bli bekymrete eller, verre, å få feilt intrykket at det kunne eksistere en mulig intermilitær bransje og rang konflikt. Plus faren min klarte å gjøre dette uten å skryte at han også hadde oberst rang fordi faren min, ulikt jeg, har aldri støttet organisatoriske eller organiserte nepotisme. (Jeg støtter ikke organiserte nepotisme, men tillater en del av organisatoriske nepotisme i alle utviklende demokratier fordi jeg synes at det er viktig hvem man vokser opp rundt, plus noen mulige fordelaktige karakter trekk eller talenter kunne ha en genetiske tilknytting.)

 

Jeg lærte mye nyttige ting, spesielt teoretiske, i løpet av min militær utdanning og trening, og jeg ble litt mer disciplinert mot profesjonelle autoritet på en mer moden måte. Jeg følte meg, uansett, aldri før engstelig for å stille spørsmål til de fleste hierarkisk overlegne mennesker da jeg hadde noe å spørre eller å vise mitt eget synnspunkt om en viktig, spesielt etisk, sak. Min svakhet er fortsatt kontraetterretning saker, både defensive, og spesielt offensive. Den disciplinerende effekten av studiene på et høyere universitet nivå har undervist meg noen praktiske aspekter av noen defensive kontraetterrettning metoder, minst en fundament jeg kunne seinere bygge på, men jeg innrømmer at jeg er ikke flink nok på offensive kontraetterretning, plus jeg har ikke arvet talent eller direkte erfaring i dette fra mine første grad slektninger. Jeg bare vet å gjenkjenne metoder når jeg ser dem brukte.

 

2001 tillatet jeg meg å ble forelsket på nytt, og dette ble faktisk lovlig nå fordi en tidligere Rumenske Kriminelle Juridiske Kode Artikkel som forbød homofile seksuelle relasjoner ble opphørt. Jeg opplevd også en del ubehagelig seksuelle trakassering pga at de fleste homofiler ble mer ukritiske nå at det var lovlig å søke gay sex på en åpen måte, men jeg fikk ingen spesifikke psykologiske traumatiske konsekvenser av dette, kanskje bare noen karrierre konsekvenser fordi jeg var ikke enig å gå på en date med min kinesisk språk lærer, og dersom fikk jeg aldri sjanse igjen for å lære kinesisk, og det er vel kjent at mennesker som kunne kinesisk og arabisk fikk mer spennende jobb etter 2001 enn de andre som ikke kunne disse viktige språk. Etter 11.september.2001 innså jeg at jeg bør voksne opp fortere og ble jeg mer moden og mer realistisk. Jeg lovet meg selv at jeg skal beskytte demokratiet i verden og skal bli flinkere i å støtte på en praktisk måte US utenrikspolitikken, som jeg hadde allerede vurderte før som en modell av stabilitet og sunn modenhet. Men i mellomtiden måtte jeg også fullføre medisinske skole, og etter 2001 ble jeg mer samvittighetsfull og fikk jeg bedre og bedre karakterer på skole.

 

 

 

Stikkord:

Selvkritikkerende selvbiografi- kapittel 7

 

Da jeg fylte 14, hørte jeg for den første gangen navnet til Schopenhauer av en 16 år gammel gutt som ville forføre meg på en fest, og begynte jeg å bry meg mer om etikk på forskjellige områder: yrkesetikk, forretningsetikk, osv. Plus siden jeg var ikke lenger så bekymret i 1994 om politisk stabilitet i Romania og vurderte landet som en utvikling demokrati, kunne jeg tillate meg selv å bli mer opptatt med min egen personlig utvikling. Jeg klarte også å få bedre karakter på fysikk og på kemi på skolen etter at jeg bekreftet til meg selv at jeg foretrakk å kysse gutter mer enn jenter. En gang faktisk fikk jeg en premie på en kemi konkurranse mellom foskjellige skoler, og alle kolleger applauderte meg på kemi klass da lærerinne annonserte resultatene og oppmuntret dem å gjøre dette. Jeg følte meg også mindre engstelig i forholdt til geografi etter fikk jeg sjanse å reise utenlands. Jeg hadde fortsatt noen problemer med historie men dette var bare pga jeg ikke likte å memorere datoer, plus alle disse krig mellom mer eller mindre modne mennesker kjedet meg ganske mye, til tross for at fikk jeg veldig tidlig inntrykket at faktisk er krig en uungåelig sak i menneskelig historie og de pacifistene var bare egoiste utopister som ikke likte demokratiske regimer og ønsket å pålegge deres egen anarkistisk liknende diktatur. Også da jeg tillatet meg selv å bli forelsket i 1996 bli jeg også flinkere på filosofi og fikk jeg en gang  en10 karakter på dette uforståelig fag. Det var ikke på grunn at jeg hadde lest ingenting av Schopenhauer som tidligere oppmuntret, bare en gang så jeg på nett at en person sa at Schopenhauer likte Platon, og etterpå leste jeg litt på nett om disse to gamle filosofer, Platon og Aristotel, og etter at jeg mistet min jomfrudom, litt seinere, i 1997, bestemte jeg meg at jeg foretrekker Aristotel. Og det var det med filosofi i livet mitt pga at jeg for lat for å lese mer og kanskje få andre preferanser. Men tilbake da jeg fylte15, i september 1995...ble jeg da helt "ut av mitt egen klesskap" i forholdt til min egen homoseksualitet, fikk jeg regelmessig tilgang til Internet, og følte jeg klar for å begynne å studere noen aspekter av en nabo supermakt som jeg hadde hatt blanded følelser om i en lang tig: den Russiske Føderasjon (eks Russiske Sosialistiske Føderative Sovjetrepublikk).

 

Mine blandet følelser utviklet i forholdt til russisk litteratur og generelt russisk kunst scene som jeg hadde fått sjanse å vurdere veldig tidlig pga det langvarige kulturelle forholdt mellom den Sosialistiske Republikken Romania, (tidligere Populære Republikken Romania), og den Russiske Sosialistiske Føderative Sovjetrepublikk, og også basert på noen materialer som jeg hadde inspektert i løpet av mine besøk på den Amerikansk bibliotekket fra Bukarest i periode da ble den Gamle Kalde Krigen avviklende. Det var da, mellom 1988 og 1994, den første gangen at fått jeg inntrykket av en uoverensstemmelse mellom den historiske kvalitative utviklingen av forskjellige russisk samfunn komponenter fungeringsnivå, men da, siden jeg ikke hadde nok formell utdanning og trening, dette inntrykket var bare en intuisjon. Det var bare mye seinere at kunne jeg formulere dette tidlige inntrykk om den karakteristiske russiske samfunn patologien på et høyere profesjonelt nivå, og fikk jeg også evne, i løpet av min seinere mer modne konklusive formulering, til å ta hensyn til mine egne sterke følelser om saken, en alltid mulig forvirrende faktor når man formulerer en konklusiv etterretning basert analyse. Og ønsker jeg å understreke at, i mitt utviklende analyse, tok jeg også hensyn til de vanlige kontraetterretning propaganda metoder fra begge to konfliktens samarbeidspartnere i den Gamle Kalde Krigen (USA vs. Russland), og til historisk utvikling av etterretning tjenester i begge to land.

 

Men det var i 1995 da fått jeg min første anledning til å reise til Russland meg selv. Da reiste jeg med mora mi, men fikk jeg og tok jeg på en aktiv måte sjansen til å gjennomføre noen eksplorasjon alene. Og i 1997 fikk jeg også anledning til å reise helt alene i Russland og jeg synes at dette var også en nyttig opplevelse, til tross for at jeg har ikke lært nye ting som jeg kjente ikke fra før, men det var gledelig å se at viktige folk kunne avhenge av meg og dermed fikk jeg da mer tillit i mine egne evner som selvstendig "feltarbeider", ikke bare som kontor analytiker lærling. Jeg ønsker å skrive at jeg er takknemlig til de ansatte i den rumenske ambassaden fra Moskva som ga meg en del av logistisk støtte og også mye nyttig informasjon om sosielt forholdt mellom diplomater fra forskjellige land som jeg kunne seinere bruke i tilleg til den informasjonen som jeg fikk fra familien min og fra andre karriere diplomater jeg har truffet i livet mitt for å utvikle en bedre bilde om et optimalt fungering nivå av en ambassade som prøver å representere et demokratisk land. Plus fikk jeg "personlig bonus" sjansen for å bli kysset av en virkelig ekspert, (på kyssing), fra denne ambassaden, og jeg skal aldri glem kontrastene mellom den kaldt sted atmosfæren på huden min, den grove taktile følelsen av hans ekstremt spennende hånd strikket rød ullgenser på fingrene mine, og den mykheten og varmen fra leppene og tungen hans mot mine. Det var han som forførte meg på en aktiv måte, men jeg trengte ikke mye overbevisning fordi jeg hadde blitt allerede fristet av hans mørke grønne øyne som smaragder og hans høfflige manerer. Jeg har sett siden da av og til noen fine brand røde ullgensere, men aldri et sånn hånd strikket et.

 

I 1996 ble jeg forelsket i en kollega med mørkt hår og varme brune øyne på videregående skole, men han desverre var ikke ennå "ut av sitt eget klesskapet", og han tillatet meg å kysse ham på munnen kun en gang og med lyset slått av, og seinere å holde hendene med lyset på men bare bak en låst dør, og på skolen burde vi late at det var ingen forholdt mellom oss, og jeg ble trist pga jeg ikke var tillat å blunke og smile til ham da våre blikk traff på klassen. Og selv om det var han som jeg ønsket å miste min jomfrudom med, dette var umulig da, så måtte jeg vente til 1997, etter at jeg kom tilbake fra Russland og ville gjerne besøke på nytt det Amerikanske bibliotekket fra Bukarest for å få litt veiledning i sortering av mine følelser om hvis det var etisk å velge som min virkelig første elsker en annen blond kollega med grønne øyne som så så mye ut som denne diplomat i rød ullgenser av halv russisk opprinelse fra den rumensk ambassade fra Moskva...men dette bibliotekket hadde blitt stengt i 1995, så det var et veldig veldig vanskelig etisk valg jeg måtte ta helt alene...plus hadde denne blonde kollegaen allerede en annen elsker, og jeg måtte vurdere om det var etisk at jeg skulle prøve å bryte opp disse to bare for å miste jomfrudommen min på en organisert måte under min egen kontroll, ikke på en umoden impulsiv emosjonell måte. Endelig bestemte jeg meg at det var etisk at jeg prøver å forføre den blonde kollegaen, jeg anbefalte en romantisk kjærlighet bok til ham, etterpå inviterte jeg ham å se noen filmer med meg for å debattere hvilke filmer, regissørermanusforfattere, og skuespillere skulle få Oscar prisen for dette året...plus jeg hadde hele leiligheten tilgjengelig for oss pga foreldrene mine var begge to på ferie da i Helsinki...så jeg tror at han ble litt overrasket og imponert at jeg sa at jeg ikke støttet "Titanic" men en annen "underdog" film, og da mistet jeg min jomfrudom i en rolig atmosfære og alt var bra etterpå. Jeg var ikke virkelig forelsket i ham, så etter et par deilige måneder, og etter at det var fullt ut bekrftet på 70.e Academy Awards Ceremony til hele verden at det var "Titanic" som fikk Oscar priser på 11 kategorier for 1997, (slik som "Ben- Hur" for 1959), tillatet jeg ham å gå tilbake til elskeren sin uten å føle seg for skyldig på grunn av dette "intermezzo" mellom oss.

 



Stikkord:

Selvkritikkerende selvbiografi- kapittel 6

 

Før ble jeg student på universitet, ble jeg, selvfølgelig, student på videregående skole. Videregående skole var litt sjokkerende for meg, pga jeg hadde blitt vant å få minst tredje plass premie på skole, og mitt verste karakter hadde blitt 8 på musikk (på en skale fra 5 til 10), og på på min første test på videregående fysikk fikk jeg 4 karakter (dette betydde jeg hadde ikke bestått testen). Og da seinere fikk jeg en 8, istedefor en 10 karakter, på et geografi test, til tross for at jeg hadde kopiert alle svar fra tekstboken da lærerinnen ikke så på meg, jeg bli mer skuffet med dette 8 karakter enn med 4 karakteren på fisikk, pga den 4 innrømte jeg at jeg fortjente, men pga denne 8 karakter følte jeg meg diskriminert imot, så da konkluderte jeg at karakterer er en veldig subjektiv måte å vurdere elever. Jeg bestemte meg å gjennomføre et formelt klage imot dette 8 karakter på geografi, spesielt siden en kolleg som kopierte de samme svar som meg fra den samme tekstboken hadde fått 10, så oppmyntret jeg mora mi å bli indignert og å sladdre lærerinen til skoledirektør. Skoledirektøren hørte tålmodig på mora mi og sa til henne, "Aha ! Han er en elev med ambisjon". Men hun ville ikke endre min 8 til en 10, så måtte jeg forsone meg med virkeligheten at noen elever er verdsatte mer enn andre av subjektive lærere, og det var ingenting jeg kunne gjøre imot dette urettferdighet.

Før videregående skole, mellom 5.e og 7.e klass, etter 1989, bare husker jeg at jeg har brukt mye energi om kontraetterretning saker med hovudmål å overbevise mennesker fra Romania som ville høre på meg å ikke ønske for mye et nytt diktatur eller verre, et militær diktatur, pga hele samfunn var litt forvirret etter revolusjonen og de var masse misforståelser og rykter om hva må faktisk skje etter en diktator forsvinner, plus det var en del av uungåelig etnisk og sosial uro, slik som etter alle revolusjoner. (Jeg hadde lest om den franske revolusjonen fra 1789 og var litt redd at en slags av Napoleon kunne komme på scenen...heldigvis for Romania startet kriegen i eks-Yugoslavia og denne avledning hjalp den konsolidering av demokrati i Romania, til tross for at dette var selvfølgelig ikke en plannlagt konsekvense.) 

Og da jeg var 13, kunne jeg endelig gå uten for mye angst igjen til det Amerikanske Bibliotekket, (som jeg hadde besøkt et par ganger før 1989 også, men jeg hadde fått beskjed fra en venn da at han hadde blitt advart av en rumensk ansatt av dette bibliotekket at det var ikke så bra at vi besøkte dette offentlig bibliotekk så ofte pga hun burde bruke for mye tid for å skrive informative notater til både rumenske og amerikanske bibliotekk sikkerhetstjenester om alle som besøkte dette bibliotekket og lånte bøker, og hun var for travelt i denne periode.) Så traff da jeg igjen Nurse Cherry Ames og Dr. Joseph Fortune og Dr. Rogers Wilkinson, og for det første gang i livet mitt begynte jeg å tenke på å bli lege. The Citadel av Cronin overbeviste meg nesten helt etterpå, men jeg torde ikke å si ingenting da til foreldrene mine.

Sommeren før jeg fylte 14 reistet jeg til Helsinki, Finland, pga faren min jobbet der som sjef økonomisk agent, og da fikk jeg sjanse å besøke en virkelig amerikansk destroyer-klasse skip, å spise amerikanske chocolate chip cookies, å drikke Tropicana appelsinjuice, å vurdere helsetjenester fra Finlands hovedstad da jeg fikk blindtarmsbetennelse som burde de operere på øyeblikkelig, å treffe Sister Renee, som underviste meg hva bør gjøre en etisk profesjonell journalist, å stifte bekjentskap med Karl og kjærlighet, og med Leena og Dianetikk, (som trodde jeg var ganske rar, men ville ikke fornærme Leena med min mening om Hubbard), å bli sjøsyk på en båt mellom Finland og Sverige, å hilse på den Lille Havfrue, å vurdere kvaliteten på de motorveiene i Tyskland, å spise Mozart Kugeln bombon, og å se Verona, og Venezia, og Adriaterhavskysten, og å hilse på Romania på nytt. Etterpå stjalte noen vår bilradio og faren min ble så skuffet av dette at han bestemte seg å selge bilen og å kjøpe en leilighet i Bukarest for meg. Og da jeg begynte på videregående skole i september, ble jeg så skuffet av mine dårlige karakterer, ble jeg også litt forvirret at jeg lagt merke en gang til at jeg fortsatt å like å drømme av kjekke gutter mer enn av jenter, til tross for jeg hadde flere jenter som venniner enn gutter som venner, at glemte jeg en stund at jeg skulle bli lege. 

 

Stikkord:

Selvkritikkerende selvbiografi- kapittel 5

 

Sånn ble diplomati en slags av familie yrke for oss. Ofte, tror jeg, finnes det en diplomati tradisjon i noen periferiske små land med "buffer" funksjon som føler seg utrygg av og til, og veldig ofte velger disse en spesifikk type av diplomati som modell for deres egen utvikling. Det er sagt at de rumenske liker å stjele, så i det rumenske diplomatiet, stjalte de noe fra forskjellige modeller, spesielt den italienske og den svenske. Desverre har de rumenske ikke lært veldig mye fra det franske diplomatiet men istedefor for mye fra den franske politikk modellen. De diplomatene fra familien vår har foretrukket å stjele litt fra alle, de amerikanske, de franske, de svenske, de asiatiske. De var lettere å gjøre dette pga vi hadde tilgang til mer informasjon enn gjennomsnittlig pga vi hadde sjanse å få kontakt med forskjellige land i en periode når de fleste rumenske var ikke tillate å reise utenlands, til tross for at lederen Ceausescu likte å reise veldig mye utenfor Romania og å hilsemange utenlandske mennesker. Jeg vundrer av og til om han har lært noen myttig for seg selv som turist i så mange land...sannsyngligvis ikke så mye pga det er min mening at presidenter som reiser utenlands er ikke tillate av sikkerhet tjenester å improvisere tidsplannene og er ikke tillate av deres egen politiske rådgivere å besøke hva de vil eller å snake med hvem de vil som de vanlige turistene. Det kan bli ensom å bli president. Plus en president, tror jeg, ikke kan realistisk stole på noen å gi ham eller henne troverdige og verdifulle anbefalinger, ikke å nevne at diktatore presidenter er så ofte så paranoide når de reiser utenlands at de vil gjerne gjøre ingenting og gjemmer seg, når de får litt fritid på tidsplannen, hele tiden i hotellrommet.

Faren min ble en slags av uvanlig diplomat. Han ble en internasjonal økonomi agent pga tidligere utdannelse på det Akademiet for Økonomi Studier. Faktisk de fleste i familjen min ble utdannet på dette universitet. Både faren min og ønkelen min, som var også utdannet på det Akademiet for Økonomi Studier og som også ble en internasjonal økonomi agent og seinere ambassador i Asia og Afrika, til tross for at kompetansen til faren min var i industrivarer og kompetansen til min ønkel i forsvaretsindustri varer og seinere i olje, og til tross for at faren min ikke alltid hadde et veldig godt mening for min ønkels karakter pga far sa at likte han å spille for mye poker og å drikke for mye Metaxa, (mens faren min foretrakk backgammon og Campari), ba meg å studere på det Akademiet for Økonomi Studier som jeg kunne også bli diplomat. Og pga jeg var homofil sa faren min at jeg ikke trengte å studere internasjonalt økonomi og kunne bare studere økonomisk kybernetikk, statistikk og informatikk som skulle inneholde kommunikasjon studier så kunne jeg lett etterpå arbeide som agent i det diplomatiske protokoll området uten å få så mye stress som agentene som hadde ansvar for viktige nasjonalt vitale varer, pga protokoll agenter trenger bare å bry seg om menneskers velferd, og av og til, kanskje, likte jeg til å tro, liv, men ikke nasjonalt vitale varer, plus diplomatisk protokoll agenter straffes til fengsel mye sjeldnere enn internasjonal handel agenter.

Siden jeg beundret og respekterte faren min og også hadde en hemmelig god mening om ønkelen min, til tross for at jeg ønsket i hemmelighet å bli lege siden jeg var 13 år gammel, og litt seinere håpet jeg at jeg kunne også arbeide deltid som ekstra skuespiller, bestemte jeg meg å begynne å studere kybernetikk på det Akademiet for Økonomi Studier. Det var veldig vanskelig å forstå hvorfor på den første år måtte vi studere så mye matematisk analyse og økonomi historie. Disse var veldig veldig vanskelige fag og fra analyse kunne jeg forstå nesten ingenting og historien kjedet meg pga de aldri snakket om mennesker fra historien, om virkelige økonomister, men bare om historien til økonomiske teorier. Jeg kunne aldri huske datoene og kompliserte navn til dette eller denne teori, og den filosofiske bakgrunn til teorier faktisk fikk meg til å bli fysisk syk med kvalme. (Jeg hadde alltid hatet filosofi og fortsatt nå synes jeg at alle profesjonelle filosofer er patologiske narsissistiske sadistiske misantropiske mennesker som aldri har seks eller, verre, som ikke liker å ha seks.) Plus på den første året på det Akademiet for Økonomiske Studier ble jeg dikriminert imot av noen homofobe kolleger som styrret en veldig viktig dataprogrammering kunnskap gruppe og hadde nøkkelen til kontoret med viktig programmering informasjon og bare tillot vennene deres å gå studere der. En gang tenkte jeg på å prøve å forføre lederen til dataprogrammering gruppe for å stjele nøkkelen fra lommen sin da han sovnet, men desverre det var jeg som sovnet etter jeg klarte å forføre ham, og på den neste dagen forbød han meg å kontaktere ham igjen pga han var veldig redd at vennene hans skulle finne ut han var ikke så heterofil som de alle trodde, og jeg aldri funnet en god metode for å stjele denne viktig nøkkel så jeg har aldri lært dataprogrammering "språk". Jeg også kjedet meg på statistikk kurs og det er derfor i dag klarer jeg ikke å forstå nesten ingenting nyttig fra seriøse forsking studier.

Så etter 9 kjedelige og mørke måneder på det Akademiet for Økonomiske Studier ble jeg mer og mer skuffet om studiene mine, ble jeg uheldig i kjærlighet også, så bestemte jeg meg på en modig måte å endelig fortelle til foreldrene mine min stor hemmelighet som var at jeg ønsket å studere medisin. Jeg allerede visste at foreldrene mine skulle bli veldig skuffet at jeg skal aldri få sjanse å bli diplomat, kanskje det kunne være mulig at de kunne få en stor sjokk, så bestemte jeg meg å bruke min skuespiller erfaring jeg hadde fått fra min tidligere hemmelige private skuespiller kurs jeg hadde meldt meg på da faren min trodde at jeg studerte, som anbefalt til meg av alle i 1998, kinesisk. Jeg valgte en tid da foreldrene mine hadde nettop spist middagen og mora mi så på TV på en romantisk tyrkisk serie og faren min løste et kryssord, og sukket dypt mens jeg så på gulvet. Desverre hadde jeg ikke sukket dypt nok og mora mi kunne ikke høre, så sukket jeg mye dypere på nytt. "Er du trist om noe spesifikt ?", endelig spurte faren min, og da, uten å få blikk kontakt med ham, snudde jeg meg mot mora mi men en virkelig tåre i øynene mine. (Jeg hadde praktisert teknikken for å gråte på min skuespiller kurs flere ganger.) "Hva er galt ?", endelig hørte jeg noen angst i stemmen til mora mi. Og da fortalte jeg til dem at jeg føler meg at jeg kan ikke leve lengre hvis jeg er tvunget å fortsette å studere på det Akademiet for Økonomiske Studier og kunne ikke bli lege som jeg hadde drømt på siden jeg var 13 år gammel. Mora mi ble så rørt at hun nesten startet å gråte, faren min spurte meg det veldig logiske sporsmål, "Men hvorfor har du ikke sagt ingenting om dette til oss før ?", og etterpå spurte han, "Hvordan kan vi hjelpe deg ?" Så etterpå ga de til meg noen penger for å kjøpe tekstbøker man burde studere fra for å bestå den obligatoriske skriftlig opptaksprøve for å få plass på Medisinsk skole, og mora mi aldri spurte meg igjen hva har jeg hadde gjort med gullkjede som var en dyrebare famile minnesmerke som hadde forsvunnet fra morens smykkerboks da jeg ga den som gave til en kjæreste som studerte å bli ingeniør, og han solgte den for å få penger for å jukse på meg med en gutt som ville bli romanske språk lærer og tolk på en ferie på fjell.

Stikkord:

Selvkritikkerende selvbiografi- kapittel 4

 

Alle selvkritikkerende biografier bør presenteres en genealogiske tre med første grad slektninger som inkluderer besteforeldrene. Jeg skal fortelle litt om noen av mine oldeforeldrene og besteforeldrene som hadde mer spennende historier. Det er tillat for meg å skrive om disse ting før 2030 fordi alle jeg skal skrive om er døde. Jeg kan ikke gå inni detaljer om søskene til besteforeldrene eller foreldrene mine som ikke er døde. Jeg kan bare telle og fortelle at jeg har ingen søsken, mormora mi hadde fire søsken, biologisk mor til farfaren min også fire, og adoptive moren til farfaren min hadde ingen søsken.

Oldemoren min på min mors side ble født i Bukarest. Hun sa til meg en gang at de '80 tallet i Bukarest, da hun fortsatt var i live, var verre enn de krigsårene pga det var ikke så lett å finne mat, og det var mørkere og kaldere om vinteren pga strøm og varmt vann ble kuttet ganske ofte i '80 tallet i Bukarest, men i løpet av de krigsårene fikk alle et spesielt kort for å kjøpe sukker, brød, kaffe, osv., og hvis man hadde et kort man kunne finne mat for å kjøpe...plus strøm ble ikke kuttet hver gang da bombene falt, og de også hadde oljelamper, plus det var aldri kaldt pga ved oppvarming, og det var også OK for kvinner å ha på enten rev eller astrakhan pels, og alle barn fikk nye sko for Påsken, og appelsiner først fra St. Nicholas på 6.desember, og etterpå fra Santa Claus på 25.desember...I '80 tallet i Bukarest man kunne nesten aldri finne kaffe eller sko eller appelsiner og da de brukte noen ting på matbutikken måtte mennesker vente i lange køer...Oldemor hadde ikke verken rev eller astrakhan pels pga hun foretrakk enkle klær, men den adoptive moren til farfaren min hadde masse fine pels som gjemte hun i garderoben og ingen kjente av disse i 40 år så kunne hun seinere vise dem til meg i hemmelighet sammen med noen porselen te kopper med palmer og kameler og nylon strømpebukser.   

Oldemor ville bli motedesigner som Coco Chanel og hun ba moren sin å tillate henne å bli lærling på en bedrift som utformet dame hatter, men moren til oldemor, som var en veldig streg dame av serbisk opprinnelse, sa "nei" pga, tror jeg, hun hadde et dårlig inntrykk om mennesker som jobbet i moteindustrien...og derfor fikk oldemora mi aldri sjansen å bli verdenskjent og rik som hun fortjente...Oldemor var veldig veldig pen da hun var ung...i bilder ser hun som en filmstjerne ut. Jeg er sikker på at oldefaren min ble forelsket i henne ved første blikk. De traff med hjelpen av en giftekniv, og jeg tror denne giftekniven hadde mye talent pga hun fant den perfekte mannen for oldemora mi, en mann som var både kjekk, (med blå øyne som Adriatisk sjøen i nærheten av Trieste og mørkt hår), og snill, (aldri sint, alltid smilende). Han ble født på en fattig liten by på landet i en bonde familje, men da han var kun 14 år gammel reiste han alene til Bukarest som lærling på en bedrift og da han fylte 24 år eiet han sin egen dagligvare butikk. Før han eiet butikken, da han var soldat på den første verdens krig, (denne krigen som de optimistiske kalte "den store krig", og de utopistene kalte "den krigen som skal ende alle krig"), fant ham og noen kamerater en skattekiste med gull mynter og alle kamerater begravet skatten under et tre, men desverre glemte de om det var en eik eller en bøk, så de kunne aldri finne skatten da krigen ble avsluttet. Så derfor måtte han arbeide etter krigen på nytt på landet for å få kapital for å opprette dagligvare butikken, men var han heldig igjen pga han hadde tidligere lært fra en krig kamerat at man kan få masse penger fra safran, selv om var safran veldig vanskelig å dyrke, men siden han var veldig ambisiøse, da alle dyrket korn, dyrket han safran og fikk han dersom kapital for å opprette butikken og for å kjøpe hus og gifte seg med oldemoren min. Plus var han dobbelt heldig at han aldri fant gull mynter pga etter den andre verdenskrig det ble ulovlig å eie gull mynter og mange mennesker ble gengslet pga disse gull myter. Det er også derfor har jeg alltid anbefalt til alle at de skulle aldri kjøpe gull som annonseres på TV, men å foretrekke istedefor vanlige aksje for investering på børs, i alle fall kanskje kaffe eller gummi, men ikke gull !

Oldefaren min på min fars side ble født på landet, men da han var en veldig ung barn, kanskje 6 år gammel, ble han adoptert av en rik onkel og tante fra Bukarest. Jeg kjenner ikke så mye om de biologiske foreldrene til farfaren min, og da han sa "moren min" og "faren min", mente ham de adoptive foreldrene. Denne oldefar på min fars side eiet en fabrikk og en Ford bil da han var veldig ung så fikk jeg inntrykket at han var veldig arbeidsom, og hadde ganske sikkert en "A" personlighet type pga han fikk hjerteinfarkt og døde da han var veldig ung, rundt 46 år gammel, rett etter den andre verdenskrig. Dette var trist, men det var også bra for farfaren min pga hvis oldefar skulle ha levd, sikkert skulle han bli sent på fengsel som imperialistiske kapitalistiske fiend til arbeidsklasse, og farfaren min skulle ha aldri fått sjanse å studere på universitet og bli medlem i det Rumenske Kommunistiske Partiet som sønnen til en imperialistiske kapitalistiske fiend til arbeidsklasse. Så rett etter oldefars begravelse fikk farfaren min søknad for å studere økonomi på universitet og skrev han på søknadskjema at faren var en fattig bonde uten land og formue som døde (dette var sant om biologisk far) og at moren var en husmor uten utdanning (dette var også sant om både biologisk mor og adoptive mor). Og på grunn at de var alle så imponerte at farfaren min var så fattig fikk han stipend for å studere internasjonalt økonomi og folkeretten, ble han plutselig også medlem i det Rummenske Kommunistiske Partiet, og etterpå fikk han topp sikkerhetsklarering og diplomatisk pass. Plus Ford bilen hadde han allerede øddelagt tidligere da han var 16 rett før oldefar døde da han prøvde å kjøre den uten førerkort...men dette var ikke grunnen at oldefar fikk hjerteinfarkt og døde, grunnen var at fire ansatte fra fabrikken døde i løpet av en sabotasje aksjon, og oldefar ble veldig veldig trist og sint pga han hadde fortalt på forhand til alle ansatte at de ikke skulle komme på jobben den dagen pga han hadde bestemt seg på en etisk måte at hvis han fikk informasjon om sabotasje, skulle alle ansatte bli advarte for å ikke få skade...og jeg har tenkt mye på dette og har analysert tidslinje til sabotasje aksjon, og konklusjonen min var at denne sabotasje aksjonen var knyttet til noen betydelige politiske saker, og siden hadde oldefar venner i sikkerhetstjenester og ble han advart om sabotasje følte han seg tvunget til å advare alle ansatte å ikke komme på jobben...men noen ansatte kanskje trodde at de ikke skal få penger hvis de ikke jobber den dagen så kom de unasett og fire mennsker døde...og da oldefar hørte om dette rundt kl. 10, som fortalte til meg faren min, stormet han til fabrikken for å sjekke, kom han hjem veldig veldig trist og sint, sa han følte seg veldig veldig trøtt, gikk til sengs, og kl. 14 ble han døde.

Jeg vet ikke om fabrikken hadde militære kontrakter i løpet av krigen eller de første årene etter krigen pga alle dokumenter ble øddelagte i sabotasje aksjon. Fabrikken ble bare delvis øddelagt, ble nasjonalisert snart etterpå...og farfaren min kunne aldri endre informasjonen i skjema hvor hadde han tidligere skrevet at faren sin var en død fattig bonde uten land og uten formue...so dette betyr at etter 1989 da fikk nesten alle fabrikkene til besteforeldrene deres tilbake og ble plutselig rike, faren min foretrakk å ikke gjøre ingenting for å rette skjema eller hele historien av livet sitt og livet til farfar fra sikkerhetsklarering filene så han kunne ikke bli en ny type av heldig rik barnebarn til en imperialistiske kapitalistiske fiend til arbeidsklassen, men jeg har aldri sett faren min bli veldig skuffet om dette. Plus ble ingen misunnelig på ham på jobben.

Moren min ble litt skuffet etter 1989 at vi kunne ikke bli rike som "alle", men mormora mi ble mer skuffet at hun kunne ikke bli endelig medlem til det Rumenske Kommunistiske Partiet fordi dette partiet ble avskaffet etter 1989. Og mormor hadde elsket kommunistiske idealer siden hun var 14 år gammel og hadde ønsket å bli medlem i det Unge Kommunistiske League og etterpå i det Rumenske Kommunistiske Partiet, men hun ble aldri invitert til dette pga oldefar på sin familjeside hadde eiet en dagligvare butikk så ble han vurdert som en kapitalistiske fiend til arbeidsklasse, men heldigvis ikke en imperialistiske kapitalistiske fiend til arbeidskalsse så han måtte gå i fengsel kun 18 måneder, og etterpå fikk han sjanse å rehabilitere seg og å bli ekspeditor på en offentlig sigarett butikk, så alt var bra med ham...desverre mormor var aldri tillat å gå på universitet eller bli medlem i det Unge Kommunistiske League eller det Rumenske Kommunistiske Partiet...var hun tillat bare å bli medlem i den obligatoriske Arbeiderssyndikat som burde alle ansatt bli medlem i...men dette var ikke nok for hennes kommunistiske idealer. Mitt inntrykk er at skulle mormor ha levd i Amerika istedefor Romania, sikkert skulle hun hadde blitt svartelistet av McCarthy ! Og desverre fikk hun ikke sjanse å se at det Rumenske Kommunistiske Partiet webside ble nylig opprettet på nytt.

Stikkord:

Selvkritikkerende selvbiografi- kapittel 3

 

1989 var året av den 20.århundre rumenske revolusjonen. Våren og sommeren 1989 reiste jeg et par ganger med tog fra Bukarest til Craiova, og midtveis mellom Bukarest og Craiova finnes en liten by som kalles Caracal, og toget stopper der rundt 20 minutter på en jernebanestasjon. I mai hørte jeg en ung mann, som var med andre unge mennesker, alle kledde i pene dresser eller fine jeans, som hørte jeg var ingeniører, si "Ah, Caracal, skulle Pershing bombe deg !" Jeg ble en stund bekymret, til tross for at han lo mens han sa dette, pga han hadde sagt dette så høyt, i publikum, og brukt han en bestemt tone som viste meg at det var mulig han ikke likte denne byen. På skolen hadde jeg tidligere lært at vi bør være stolte av den rumenske industrien, og siden det var så mange ingeniører som gikk av toget i Caracal, hadde jeg fått intrykkett at Caracal var en veldig viktig industriell by som bør man beskytte, ikke ødelegge med bomber ! Og på radio "Voice of America" hadde jeg hørt før at Pershing var en amerikansk type av rakett bombe. Plus hadde fortalt mormora mi til meg flere ganger at da hun var ung ble noen Bukarest fabrikker og jernebane stasjon bombet flere ganger og alle var redde og måtte gjemme seg under bordet eller under seng og sette dyne og puter over hodet for ikke lengre høre de skarpe skremmende lydene til bomber og alarmer, og skjelvingen av veggene og vinduene. Jeg ønsket ikke at Caracal blis bombet og at mennesker i Caracal får frykt ! Jeg bestemte meg da å beskytte både mennesker og den rumenske økonomien. Plus bekymret jeg meg om mulige økende sosiale misfornøyelser i Romanias 1989 sommer pga hadde snakket disse unge mennesker så åpent om dette ! Min egen personlig mening var at det ikke var høflig eller produktiv å bli misfornøyd eller sint på samfunn pga vi kunne alle arbeide, individuelt eller sammen, å forbedre samfunnet.

Og etterpå, i juni 1989, da en italiensk mann med Ray-Ban Aviator solbriller og en pen brun skinjakke og hvit genser på tog på samme rute prøvde å stille meg et dumt spørsmål om hva var meningen min om menneskers liv i Romania i 1989, følte jeg meg veldig stolt at ble jeg så flink på diplomati og sikkerhet saker, til tross for at jeg var ennå veldig ung da, og jeg svarte til ham ikke på en dum direkte måte, men med mine egne spørsmal om hvor nøyaktig var han fra i Italia og hvilke type av saker var han interessert i å finne ut mer om fra Romania, turisme eller industri ? Og da ble ham så imponert og, tror jeg, litt skremt av mine spørsmål at plutselig svarte han til alle på en oppriktig måte og ga meg alt informasjonen jeg trengte for å konkludere at det var ganske mulig at de italienske etterretning tjenester fra 1989 ikke var så flinke tross alt !

Jeg bruker nå denne anledningen å unskylde meg til min bekjente, den rumensk sikkerhetstjenester ansatt, som jeg har litt seinere hatt en samtale med i Bukarest i desember 1989 at jeg fortalte ham ingenting da av disse saker, men, til tross for at han var fortsatt veldig kjekk, med mørkt blond hår og blå øyne, og hadde på en fin grå dress og blå slips og italienske skinnsko, og var han veldig høflig og profesjonell mot meg, glemte han faktisk å spørre meg om disse viktige kontraetterretning saker på en detaljert måte, og bare stilte spørsmål om noen andre interne etterretning topphemmelige saker jeg ikkke er fri til å si mer om inntil desember 2039. Men kanskje det var ikke en del av hans jobb tilegnelser pga han ikke var fra kontraetteretning departement, bare fra etterretning tjenester...selv om min mening er at bør man av og til utforske litt, (selvfølgelig, på en etisk og lovlig måte), utenfor grensene til egen jobb tilegnelser for å få et bedre "stort" detaljert bilde av viktige og komplexe samfunn knyttet saker.

21.desember.1989 var jeg på ferie og så jeg på TV mens mora mi gjorde noen husarbeid, faren min var på jobben, og rundt kl. 11 ringte ham oss og sa alt var i orden men sa de skulle kanskje bli bedre å ikke gå ut på tur pga det var tåke, og kl. 14 ringte ham oss på nytt og advarte oss på en mer streng tone å ikke gå ut på gata. Og rundt kl. 17.30 kom han hjem som vanlig, og da mora mi og jeg spurte ham hva skjer på byen, bekreftet han til oss at det var en formell revolusjon og det sikkert skal bli regimeskifte, og etterpå så vi på TV, men det var ingenting veldig spennende, og etterpå gikk vi til sengs litt tidligere enn vanlig rundt kl. 21.30, og etterpå, mellom kl. 2.00 og 3.00 våknet jeg opp, og følte meg litt trist pga jeg visste på både en rasjonell analytisk måte og på en intuitiv måte at flere mennesker skal dø, og dette alltid skjer i løpet av alle revolusjoner, men jeg sa til meg selv at det var ingenting jeg kunne praktisk gjøre for å unngå dette, jeg bare ba litt til Gud at Han skulle beskytte mennesker liv og ikke tillate at de får for mye vondt eller stor frykt og angst, og rundt 3.30 sovnet jeg igjen.

 

Stikkord:

Selvkritikkerende selvbiografi- kapittel 2

 

Den første bok som kunne jeg lese alene i tankene mine kalte "Den stygge liten jenta". Den handlet om en 4 år gammel jenta som ikke likte å vaske seg selv, eller å kjemme håret sitt, som alle derfor kalte "stygg". Men en dag noen små dyr, som en ekorn, og en liten hund, og noen ender, og kaniner viste henne det var så lett å bruke såpe og kam, og ble hun veldig ren og pen. Jeg ble så overrasket at jeg kunne bare se på noen tegn og kunne forstå ord og setninger ! Jeg følte meg både stolt og glad ! Dette skjedd i sommeren før jeg startet å gå på skole. I løpet av det forrige året, viste faren min bokstaver fra aviser og gradvis kunne jeg huske hvordan "a" eller "t" så ut; det var litt vanskeligere å skille mellom "b" og "d", men etter en tid kunne jeg også huske disse to ! Og etterpå kunne jeg lese en mer spennende bok, som handlet om en liten gutt som var 6 akkurat som meg, Zoki Poki, som var nysgerrig, og modig, og litt frekk, som hadde en farmor akkurat som min. Og seinere fått jeg sjanse å lese "Det magiske krittet", ("Trollkrittet" !...jeg visste ikke da jeg leste den at forfatteren var norsk !), og "Les malheurs de Sophie" ! Og etterpå traff jeg Jules Verne, og ble jeg forelsket i evighet med ham. Men jeg har lest så mange boker at jeg skal føle meg skyldig hvis jeg skal skrive et forfatters navn og glemme å skrive et annet

Mora mi ble litt bekymret på grunn at hun mente jeg lest for mye, og ble hun redd at jeg skal bli rar eller gal på grunn av alle bøker. Hun likte å lese bøker av de to Alexandre Dumas, (faren og sønnen), og noen andre romantikke bøker, men jeg likte nesten alle typer av bøker. Jeg ble glad hvert år da jeg fått nye tekstbøker på skole ! Oh, akkurat nå husket jeg Louis L'Amour...Faren min burde lese da jeg var veldig ung vanskelige bøker om folkeretten. Seinere likte han å lese om utenrikspolitikk og diplomati, eller biografier av presidenter. Jeg husker en bok med mørkt blå cover som kalte "The Death of a President", og en annen bok med rød cover som kalte "Nikita Sergueievitch Khrouchtchev- ascension et chute d'un homme d'état soviétique". Jeg husker ord "Khrouchtchev" og "chute" veldig bra ! (De andre ord husket jeg ikke men har funnet boken på nett, og kunne derfor skrive hele tittelen nå.) Den første blå bok hadde mer sider enn den røde boken, men begge to var ganske tykke ! 

En dag begynte jeg å lese den blåe boken på grunn at jeg hadde alltid likt blå mer enn rød, og boken var så spennende, som en thriller roman ! Jeg prøvde etterpå å lese også den røde boken, men den var ikke så spennende og hadde masse kjedelige ord, til tross for at hadde den noen bilder som viste mennesker kledde i fine dresser med interessant kroppsspråk som så litt som skuespillere ut. Jeg tror at da fikk jeg intrykket at livene til de amerikanske presidenter og politikere var mer spennende enn livene til de sovjetiske eller russiske presidenter og politikere, men livene til de sovjetiske eller russiske presidenters livvakter var mer spennende enn livene til de amerikanske presidenters livvakter. Plus fikk jeg da også noen lyst å bli skuespiller eller i det minste body double, for å få både sjanse å ha på fine dresser og lære interessant kroppsspråk, og å få også sjanse å ha på fine silke slips og bli veldig populær og elsket på en oppriktig måte.

Jeg har sterke følelser om bøker, jeg har minner om nesten hver viktig bok jeg har lest og likt, og de er så mange...jeg kunne skrive flere kapittler av detaljerte virkelige minner fra livet mitt, tror jeg, hvis jeg bare velger en eller to bøker ! Så mye fra livet mitt skjedd da jeg lest en bok eller en annen, nesten alt er knyttet til en bok jeg har lest, til en bok jeg hadde lyst til å lese men hadde ikke fått sjanse å lese, til en bok jeg har mistet eller kastet ut, til en bok jeg fikk som gave, eller som jeg ga som gave til en annen...Til tross for jeg har lest så mye, har jeg utviklet ingen, men absolutt ingen talent for å skrive...flere mennesker jeg respekterer veldig mye har oppmyntret meg å prøve å skrive en virkelig bok, men min mening har alltid blitt at hvis man har ingen litterær talent, det ikke er etisk å skrive en bok for virkelig publisering...jeg er ikke så sikker på jeg hadde rett nå...uansett, jeg skriver og publiserer selv på bloggen nå, og sånn bruker jeg ikke andre viktige menneskers verdifull tid, eller kaster jeg ikke ut av vinduet papir og blekk.  

Stikkord:

Selvktitikkerende selvbiografi- kapittel 1

 

Navnet mitt er Eugen Craciun. Jeg bruker også en psudonym, Rudolph Aspirant, og en nett-ID, "roamsk".

Jer er født den 30.september.1980, rundt klokka 8.15 på morgen, (den nasjonal dagen til Republikken Botswana), i Bukarest, hovedstaden i den Sosialistiske Republikken Romania, (den tidligere Populære Republikken Romania, den tidligere Kongeriket Romania, tidligere Donau-fyrstedømmene, og nå Romania), på et sykehus som kalles "Polizu", plassert i sektor nr. 1, (den tidligere "I.V. Stalin" distrikt). Jeg var en "prematur baby" (7,5 måneder), med "pelvian presentasjon", (som kom ut med rumpa ikke med hodet), og mora mi har sagt til meg at jeg så som en liten ape med rynkete hud ut, og at burde legen gjennomføre en spinal punksjon til meg pga han var bekymret at jeg kunne ha hatt hjerneskade pga jeg aldri gråtet og bare så rundt meg litt overrasket og skuffet. Etterpå kunne de finne ingenting og de bare sa at jeg må lære å spise pga visste jeg ikke å suge veldig bra. Etter en måned, hadde jeg lært å spise, hadde tatt på meg noen kilo, og, til tross for jeg hadde ikke nok hår på hodet mitt, var jeg tillat å reise hjem til sektor 5, når foreldrene mine bodde da på et hus plassert på Mars gata (Mars- måned desverre, ikke Mars- planeten). For 40 år siden bodde da, i nærheten, en veldig kjent poet, Tudor Arghezi, men huset vår var på den annen side av gata, og kanskje dette ble den viktigste grunnen til at liker jeg ikke å lese dikt, og de fleste moderne dikt kan jeg ikke forstå, f. eks jeg kan aldri forstå hva poeten Nichita Stanescu sa, noen dikt av Marin Sorescu kan jeg også ikke forstå, jeg hater Rudyard Kiplings dikt, og tror at han burde skrive kun prose, jeg tror at er Bacovias dikt for triste, osv. Etter 4 år flyttet vi til sektor 2 og kjøpte en ny TV. Jeg kan ikke huske huset fra sektor 5, kan bare huske TVen og skinnende varmt lys brun parkett gulvet fra leiligheten i sektor 2.

Vi hadde også en radio. Dette likte jeg mye bedre en TVen, pga de hadde om kveldene et program med eventyr for barn som man kunne høre veldig bra, og etterpå hadde de en veldig rar program som man ikke kunne høre så bra, pga "bzz" lyd hele tiden, som kalte "Aici e vocea Americii" ("Dette er stemmen Amerika".) Jeg trodde "bzz" lyden var en slags av moderne musikk, og kansjke dette var grunnen til at jeg utviklet ingen talent for musikk, og at sa alle seinere til meg at jeg er "tone døve" og stemmeløse. Av og til faren min også skiftet radiokanaler til et annet program som man kunne høre litt bedre, som kalte "Aici e radio Europa libera" ("Dette er radio fri Europa"), men pleide faren min å si at dette var kjedelig pga de hadde for liten musikk, og etterpå skiftet han tilbake til "stemmen Amerika", pga kanskje likte han bedre "bzz" lyden. Mora mi sa at var "bzz" lyden irriterende, og vi skulle høre på "virkelig musikk", for eksempel av ABBA eller "Sound of Music". Derfor bestemte jeg meg veldig tidlig at hadde mora mi mye bedre kritikk talent på musikk enn faren min, pga, til tross for jeg fant ABBA litt mer kjedelig enn Queen, likte jeg også "Do, Re, Mi" mye, mye bedre enn "bzz" lyden, plus vi kunne danse og da følte jeg ikke så kaldt. Av og til var det også mørkt i leiligheten, men da tennte vi stearinlys og mora mi fortalte meg på nytt historien om hvordan truffet hun faren min på jobben, og etterpå hvordan mormora mi truffet morfaren min med hjelpen av en giftekniv. Derfor bestemte jeg meg veldig tidlig at stearinlys er veldig romantiske.

Etterpå burde jeg gå på skolen. Tidligere burde jeg også¨gå på barnehagen, men jeg har noen dårlige minner om barnehage, da jeg gråtet pga savnet jeg mora mi og sa barnehage lærer til meg at jeg var en "cry baby" og skal aldri bli "hauk av landet" og "pioner", så jeg foretrekker å glemme disse ting. Jeg BLE uansett både "hauk av landet", (NB: dette er ikke jeg, jeg var kjekkere en ham, det er kun en eksempel av uniformen), OG "pioner", (NB: det er også ikke jeg på dette bildet, jeg har truffet Nicolae Ceausescu personlig men jeg har ikke dette bildet med meg, plus det var en aldri rettet feil i avisen hvor de viste Ceausescu kjæretegn meg på kinnet, og de skrev en annen barns navn under bildet...foreldrene mine var litt sinte da på avisens redaktør og PRØVDE å rette feilen men brydde seg ikke redaktøren av oss...etterpå ble jeg hele livet mitt litt skeptisk om journalisters samvittighetsfullhet), med rød slips, hvit uniformslue og insignia, så generelt har jeg en dårlig inntrykk om barnehage læreres vurdering evner om barnas evner og talenter. Jeg var "pioner" kun et par måneder pga var organisasjonen demontert etter Revolusjonen i desember 1989, plus, til tross for at holder mora mi bildet med meg og Nicolae Ceausescu, (i en hemmelig skuff på stua siden av andre viktige familie arkiv dokumenter), tror jeg hun har kastet bort uniformene og insignia mine. Jeg tror dette er grunnen til at jeg holder inntrykk at dokumenter er viktigere historiske kilder enn klær eller andre artefakter. (Jeg har aldri truffet Elena Ceausescu men jeg hadde litt tidligere skrevet og signert et brev til henne med et løfte at jeg vil bli en professionist nyttig til rumensk sammfunn og jeg også skriftlig vurderte at hun hadde en stor interesse i familie som en viktig "celle" i rumensk samfunnet, og etterpå fikk jeg en veldig strengt bakgrunn sikkerhet sjekk, som inkluderte et møte med en kjekk ung man som sa litt som James Bond ut og som jeg fått min egen vurdering av at han var veldig bra profesjonelt trent pga han spurte meg mange vanskelige spørsmål om min fremtiden karriere og hvordan planlegger jeg å bli nyttig til samfunn, og jeg synes at jeg var veldig flink og svarte til alle spørsmål på en oppriktig og direkete måte pga jeg allerede visste fra filmer jeg hadde sett at man må aldri lyve til menn som ser som Roger Moore ut, plus det var lett å ha direkte blikk kontakt og fortelle alle mine drømmer til en kjekk mann med blå øyne og mørkt blond hår som var så sjarmerende mot meg og hadde på en veldig fin svart dress, en blå slips, og fine høyt kvalitet skinnsko, og derfor synes jeg var jeg tillat å treffe Nicolae Ceusescu personlig...plus faren min hadde allerede truffet Ceausescu tidligere...plus mora mi hadde en svoger som hadde rumensk utenriksminister Stefan Andrei som sjef, og en annen svoger som hadde en hemmelig teknisk sikkerhet job, en søster som styrte en team av syersker som gjorde undertøy og sengetøy for kvinner med høye stillinger i det rumenske Kommunistpartiet, osv.)

Og da, på barnehage, bestemte også jeg meg veldig tidlig at jeg skal få kun gode karakterer på skolen så jeg kunne vise til denne dumme barnehage lærer at jeg var en mann som kan samfunnet stole på, ikke en "cry baby". Og jeg fikk første plass premie på skole på de fleste skole årene etterpå, så beviser dette at det var jeg som hadde rett, ikke denne dum barnehage lærer. (Jeg fikk kun tredje plass premie på 1989-1990 skole året, men dette, synes jeg, var bare pga Desember 1989 Revolusjon og alle voksne var litt forvirret, herunder lærere, så var dette kun et unntakk pga generel sosial uro, ikke min feil. Etter 1992, fikk jeg ingen premier, men nå synes jeg dette var en del pga enten sosial eller politisk diskriminering mot meg pga var foreldrene mine bare første generasjon intellektuelle, ikke fra gamle intellektuelle familier som foreldrene til andre elever som fikk skole premier etter 1992. Men etter 1994, på videregående skole, fikk jeg ingen premier pga realistiske grunnet at ble jeg mer lat og begynte jeg å tenke mer på kjærlighet enn på hjemmelekser, så derfor konkluderer jeg på en etisk måte at jeg ikke ble diskriminert da jeg var elevvideregående skole.)

 

 

 

Stikkord:

Fra avisen

Stikkord:

@ Roar Sørensen

Hei, Roar !

Jeg har "truffet" deg på Stian Landgaards blogg. Jeg har prøvd å finne Magellans Kors på noen bokhandleren uten suksess til nå, men jeg skal ikke gi opp, og vil kjøpe den en dag. Jeg har funnet i mitt bibliotekk en av dine oversettelser, Altmankoden av Robert Ludlum. Jeg hadde ikke lest bøken på engelsk og kjøpte den på norsk for en stund siden...men har ikke begynt å lese ennå ingen av mine bøkene som er på norsk.

Det var på grunn av deg at endelig tørde jeg å åpne min første virkelig fiksjon bok på norsk ! Og jeg har les den første side ! Det hadde vært en lang stund siden jeg hadde lest en Ludlum bok så kunne ikke huske Ludlums originell style veldig bra, men da jeg lest din oversettelse, jeg følte meg at jeg hadde truffet denne rytmen før...er ikke sikker hvor, men det følte familjær til meg...en spennende rytme uansett, med korte klare setninger, enkelte å forstå på en klassisk elegant måte, og som engasjerte meg og inviterte meg å lese videre. En god start på en thriller, synes jeg ! Det var da bestemte jeg meg å lette etter Magellans Kors.

Stikkord:

A song

Les mer i arkivet » Mai 2016 » Januar 2015 » April 2014
hits