nilsolavii

Vennen min, loopoo, har skrevet et annet dikt for å feire Dragobetesdagen, (den rumenske tradisjonelle Valentinsdagen) !

På Dragobetesdag i dag

Skul' alle jentene få blomster

Og guttene skul' motta kyss

Minst noen tusen av diss'.

Bedre enn sankt Valentin

Som er ganske utenlandske

Var den fyren Dragobet'

Som bare jentene elsket.

Den moderne Valentin

Av og til kan elske gutter

Fordi i Vesten er helt grei

Av og til bli også gay.

Dragobete, ærlig Dak,

Bare hadde lyst på piker,

Selv om lekte han en gang

Som geit under keiser Trajan.

I dag, den 24.februar, feirer mange rumenere Dragobetele, (Dragobetesdagen). Dragobete er sønnen til Baba Dochia, den gamle dame som bringer vinter, og han annonserer våren er hit og tiden har kom for alle fugler å bygge reir, å bli gift, og å tenke på å få barn. Dagen er også dagen til de som elsker eller ønsker å bli forelsket. I de gamle dager gikk unge gutter og jenter på tur i skogen for å samle blomster sammen. Jenter samlet også den siste snøen, (Fee snø) for å få et vann med spesielle evner å hjelpe de som bruker det som ansiktvask hele året bli vakrere.

Jeg har en rumensk venn som liker å skrive dikt til tross for at han er ingeniør. Det er sagt "rumenere er født poeter". De fleste poeter jeg kjenner fra bøker var ganske triste mennesker som døde ung. Men vennen min liker å skrive moro dikt ! Jeg har prøvd å oversette en dikt han skrev for Valentinsdagen og publiserer den på Dragobetesdagen fordi jeg ønsker å popularisere den 24.februar som en "andre sjanse Valentinsdagen" for de for som den første ikke var så vellykket !

I dag for Valentinsdagen

Har jeg intet lyst å feire

Jeg skal bare sov' og spise

Fordi jeg har gjort min plikt !

Til alle de som feirer

Til de som dermed elsker

Jeg gir beskjed: Beregnes,

Kondomen aldri glemmes !

Derfor, elsk'rer, elskerinner,

Gay, vanlige gutter og jenter,

Bør "Durex" alltid  kjøppes

For alltid å beskyttes !

(av loopoo)



Jeg tror at livett mitt ble endret på en måte i tiden rett etter 11.september.2001, selv om jeg ikke er en amerikaner. Jeg så med øynene mine direkte på TV da det andre flyet traff det andre tårnet. Det var forferdelig. Jeg følte meg amerikaner da. Jeg følte meg slått, overfalt, truet med gjengvoldtekt på en måte. Dette var urettferdig og det var en klar psykopatisk kriminell handle. Jeg følte meg også skyldig for et øyeblikk, fra en regressive irrasjonelt synnspunkt. For fem måneder siden hadde jeg forårsaket en mulig uetisk handle: jeg hadde argumentert for at en gravid kvinne får en abort. Det var barnet mitt. Hvis dette barn hadde blitt født, skulle han ha ventet nå på å fylle 10, han ville ha tenkt på en bursdag fest med kake og lys og gaver. Jeg tenker på ham av og til. Han har et navn: David. Og på 11.september.2001, slik som et barn, følte jeg meg skyldig på grunn at det var kanskje mulig, mellom en sommerfugleffekt, at, hvis jeg hadde bestemt annerledes, David kunne ha eksistert, og verdens historie kunne ha også blitt annerledes.

Jeg var i USA da det skjed i en "arbeid og reise" program. Jeg ble mer opptatt av sikkerhet saker enn diplomati, og ble mer realistisk, men, uansett fortsatt jeg å ha en tendens å dagdrømme.

ikke ferdig

Jeg har ingen peiling på hvorfor føler jeg meg tiltrukket til Stillehavet mer enn til andre vannforekomster. Den første gang da jeg luktet og så Stillehavet gjenkjente jeg det som et sted jeg skal ha affinitet med for evighet. Jeg hadde tidligere beundret noen innsjøer, for eksempel St. Ana innsjø, den eneste vulkansk kratersjø fra Szekely land område i Romania, jeg hadde besøkt Finland, landet til 1000 innsjøer, jeg hadde tillatt meg selv å dagdrømme med tærne i bølgene av Svartehavet, jeg hadde seinere blitt forelsket i asurblå farge i Adriaterhavet, og jeg hadde blitt både skremt og imponert av den mørke gråe fargen i Atlanterhavet...men i nærheten av Stillehavet ble jeg stille og selvreflekterende, plutselig svært klar over alle mine følelser og mine fem sanser: den turkis fargen, den stille kraften i tidevannet og havstrømmer, den duftende luften, den kjæretegne av vinden, den fredelige stillheten avbrutt bare av noen hvite sjøfugl gråter...denne opplevelsen var jeg som traff en del av min ideelle selv. Det er sjelden at jeg tenker på min død, men, når jeg husker at dette skal også skje en dag, ønsker jeg at min aske skal spres over Stillehavet fordi jeg anser det er mitt virkelig hjem.

Jeg har aldri opplevd en slik forelskelse i ingen person i hele verden i mitt hele liv som jeg føler jeg meg hver gang når jeg flyr over Stillehavet, eller jeg svømmer inn det, eller jeg kjører eller går langs en av sine kyster. I nærheten av denne kraftige stillegående utstrekning glemmer jeg faktisk at det eksisterer andre mennesker i verden, jeg glemmer byer og metropol og bråk, jeg føler meg ydmyket men også trygg og tillitsfull, til tross for at jeg kjenner det finnes mange farer for mennesker i alle disse enorme havområder. Jeg prøver å ikke tenke på Stillehavet når jeg arbeider eller studerer fordi det mindrer mine konsentrasjon og rasjonalitet evner, og følelser kommer som tidevanner, og selv om jeg bør erkjenne noen følelser i enkelte deler eller øyeblikk av mitt arbeid, for å klassifisere og bruke dem som profesjonelle verktøy, de fleste jeg har plikt å kaste eller sette til side. Men i arbeidspauser og ferier tillater jeg meg å huske Stillehavet og det har alltid blitt støttende for meg.

OK...jeg har ikke fortalt hele sannheten...i livet mitt kjørte jeg også vekk fra Stillehavet nesten like mange ganger som jeg reiste mot det med lengsel i mitt hjerte. Og dette hadde ikke mye å gjøre med mitt arbeid eller mine studier. Jeg var redd å se inn i meg selv i speilet som Stillehavet satt foran meg. Sjelen min la naken foran det, og den virkelig jeg, (til tross for at jeg skriver min selvbiografi på nett !), er ikke en ekshibisjonist. Når jeg ser på meg selv i et ekte speil, jeg eksaminerer mitt ansikt og hår og huden for å se om jeg har blitt eldre, men det er veldig sjelden at jeg ser direkte på øynene mine. Det er ikke så mye på grunn av skam, selv om jeg også har, slik som alle, ting jeg føler meg skyldig om, men faktisk jeg er så trøtt å burde se så mange mennesker hver dag direkte på øynene som sosial og arbeid knyttet plikt at jeg vil gjerne slappe av når jeg er alene...jeg er for lat for å eksaminere meg selv ! Og Stillehavet tillater ikke meg å slappe av ! Skjønnhet og kjærlighet tillater ikke meg å slappe av ! Det er ganske slitsom å bli en narsissist !

I 1994 reiste jeg mot Stillehavet for den første gang, og i 2008 det var den siste gang at jeg reiste bort fra det. Jeg mangler styrke, (og jeg er for lat og overflatisk !), for å telle hvor mange ganger jeg har reist frem og tilbake fra dette virkelige hjem til sjelen min. Men jeg vet at det eksisterer og det skal alltid vente tålmodig på meg, slik som en far eller en eldre bror venter på den fortapte sønnen.

Etter at jeg personlig traff noen vold i 1998, på grunn av et møte med en psykopat, ble jeg mer oppmerksomt til mennesker rettigheter i forholdt til juridiske saker. Jeg ønsker ikke å gruble på dårlige minner fordi uansett husker man disse lettere enn gode minner, og jeg vil gjerne prøve å huske mer nyttige eller mer spennende ting enn traumatiske opplevelser. Jeg synes at, selv om dette spesifikke traumatiske opplevelse i livet mitt forsinket min faglige utvikling i kontraetterretning teknikk, dette ikke var hovedårsaken at, noen år seinere, ga jeg opp min offiser militær utdanning og trening etter kun 2 år. I tillegg, påvirket dette ikke min evne og mitt ønske å søke å etablere stabile forhold med andre mennesker som hjalp meg å utvikle videre som etterretning profesjonist. Jeg ble, selvfølgelig, litt mer forsiktig og forsvarlig, men aldri utrygg eller, verre, mistenkelig i forholdt til mennesker eller til forskjellige utviklende demokratiske samfunn, generelt. Jeg forble generelt optimistisk om mulig fremgang eller optimalisering i mennesker, samfunn, demokrati, organisajoner, osv. Det ble lett for meg å bestemme at jeg skal alltid støtte en etisk utvikling av funksjonaliteten til alle disse mennesker velferd orienterte strukturer som bør beskyttes av psykopater. Det ble lett for meg å kategorisere og definere terrorister som kjerne psykopater, og jeg har ingen tvil om dette. Videre, til tross for at jeg inrømmer at det er mulig at man kan finne medfødte irreversible strukturelt baserte feil i psykopatisk hjerne, jeg ikke er enig, på etiske grunn, med å inkludere psykopati ennå i DSM-V nosologien av psykiatriske lidelser, og skal fortsatt støtte en juridisk definisjon av psykopati inntil vi utvikler mer detaljert kunnskap om bevissthet og hjernes strukturelle funksjonaliteten og utvikling av denne strukturelle funksjonaliteten etter fødselen. 

Jeg føler meg stolt av min militær offiser utdanning og trening selv om jeg aldri fikk offiser rang. Moren min er fortsatt sint på meg på grunn at jeg aldri var enig å ta en bilde i uniform. Faktisk, likte jeg ikke uniformen så mye fordi jeg likte aldri å bære en lue eller en hatt pga de fører håret å se enten pjusket eller flat ut etter jobben, plus kragen alltid klødde. Da jeg forlatet militærtjenester utdanning og trening jeg hadde NATO ekvivalent rang OR-4, og det var en "hederlig" avskjed. Jeg er takkenemlig til obersten som aldri raporterte meg da han så meg en gang på gata i uniform med åpen krage og uten lue og da jeg lot som jeg hadde ikke sett ham. Jeg er også takkenemlig til faren min som var sammen med meg på denne vår dagen og klarte på en ekspert diplomatisk måte å overbevise denne oberst som ble så sint at han begynte å skrike på meg å ikke få så mye bråk på gata på grunn av min respektløse utseende og atferd fordi andre sivile mennesker kunne bli bekymrete eller, verre, å få feilt intrykket at det kunne eksistere en mulig intermilitær bransje og rang konflikt. Plus faren min klarte å gjøre dette uten å skryte at han også hadde oberst rang fordi faren min, ulikt jeg, har aldri støttet organisatoriske eller organiserte nepotisme. (Jeg støtter ikke organiserte nepotisme, men tillater en del av organisatoriske nepotisme i alle utviklende demokratier fordi jeg synes at det er viktig hvem man vokser opp rundt, plus noen mulige fordelaktige karakter trekk eller talenter kunne ha en genetiske tilknytting.)

Jeg lærte mye nyttige ting, spesielt teoretiske, i løpet av min militær utdanning og trening, og jeg ble litt mer disciplinert mot profesjonelle autoritet på en mer moden måte. Jeg følte meg, uansett, aldri før engstelig for å stille spørsmål til de fleste hierarkisk overlegne mennesker da jeg hadde noe å spørre eller å vise mitt eget synnspunkt om en viktig, spesielt etisk, sak. Min svakhet er fortsatt kontraetterretning saker, både defensive, og spesielt offensive. Den disciplinerende effekten av studiene på et høyere universitet nivå har undervist meg noen praktiske aspekter av noen defensive kontraetterrettning metoder, minst en fundament jeg kunne seinere bygge på, men jeg innrømmer at jeg er ikke flink nok på offensive kontraetterretning, plus jeg har ikke arvet talent eller direkte erfaring i dette fra mine første grad slektninger. Jeg bare vet å gjenkjenne metoder når jeg ser dem brukte.

I 2001 tillatet jeg meg å ble forelsket på nytt, og dette ble faktisk lovlig nå fordi en tidligere Rumenske Kriminelle Juridiske Kode Artikkel som forbød homofile seksuelle relasjoner ble opphørt. Jeg opplevd også en del ubehagelig seksuelle trakassering pga at de fleste homofiler ble mer ukritiske nå at det var lovlig å søke gay sex på en åpen måte, men jeg fikk ingen spesifikke psykologiske traumatiske konsekvenser av dette, kanskje bare noen karrierre konsekvenser fordi jeg var ikke enig å gå på en date med min kinesisk språk lærer, og dersom fikk jeg aldri sjanse igjen for å lære kinesisk, og det er vel kjent at mennesker som kunne kinesisk og arabisk fikk mer spennende jobb etter 2001 enn de andre som ikke kunne disse viktige språk. Etter 11.september.2001 innså jeg at jeg bør voksne opp fortere og ble jeg mer moden og mer realistisk. Jeg lovet meg selv at jeg skal beskytte demokratiet i verden og skal bli flinkere i å støtte på en praktisk måte US utenrikspolitikken, som jeg hadde allerede vurderte før som en modell av stabilitet og sunn modenhet. Men i mellomtiden måtte jeg også fullføre medisinske skole, og etter 2001 ble jeg mer samvittighetsfull og fikk jeg bedre og bedre karakterer på skole.

Da jeg fylte 14, hørte jeg for den første gangen navnet til Schopenhauer av en 16 år gammel gutt som ville forføre meg på en fest, og begynte jeg å bry meg mer om etikk på forskjellige områder: yrkesetikk, forretningsetikk, osv. Plus siden jeg var ikke lenger så bekymret i 1994 om politisk stabilitet i Romania og vurderte landet som en utvikling demokrati, kunne jeg tillate meg selv å bli mer opptatt med min egen personlig utvikling. Jeg klarte også å få bedre karakter på fysikk og på kemi på skolen etter at jeg bekreftet til meg selv at jeg foretrakk å kysse gutter mer enn jenter. En gang faktisk fikk jeg en premie på en kemi konkurranse mellom foskjellige skoler, og alle kolleger applauderte meg på kemi klass da lærerinne annonserte resultatene og oppmuntret dem å gjøre dette. Jeg følte meg også mindre engstelig i forholdt til geografi etter fikk jeg sjanse å reise utenlands. Jeg hadde fortsatt noen problemer med historie men dette var bare pga jeg ikke likte å memorere datoer, plus alle disse krig mellom mer eller mindre modne mennesker kjedet meg ganske mye, til tross for at fikk jeg veldig tidlig inntrykket at faktisk er krig en uungåelig sak i menneskelig historie og de pacifistene var bare egoiste utopister som ikke likte demokratiske regimer og ønsket å pålegge deres egen anarkistisk liknende diktatur. Også da jeg tillatet meg selv å bli forelsket i 1996 bli jeg også flinkere på filosofi og fikk jeg en gang  en10 karakter på dette uforståelig fag. Det var ikke på grunn at jeg hadde lest ingenting av Schopenhauer som tidligere oppmuntret, bare en gang så jeg på nett at en person sa at Schopenhauer likte Platon, og etterpå leste jeg litt på nett om disse to gamle filosofer, Platon og Aristotel, og etter at jeg mistet min jomfrudom, litt seinere, i 1997, bestemte jeg meg at jeg foretrekker Aristotel. Og det var det med filosofi i livet mitt pga at jeg for lat for å lese mer og kanskje få andre preferanser. Men tilbake da jeg fylte15, i september 1995...ble jeg da helt "ut av mitt egen klesskap" i forholdt til min egen homoseksualitet, fikk jeg regelmessig tilgang til Internet, og følte jeg klar for å begynne å studere noen aspekter av en nabo supermakt som jeg hadde hatt blanded følelser om i en lang tig: den Russiske Føderasjon (eks Russiske Sosialistiske Føderative Sovjetrepublikk).

Mine blandet følelser utviklet i forholdt til russisk litteratur og generelt russisk kunst scene som jeg hadde fått sjanse å vurdere veldig tidlig pga det langvarige kulturelle forholdt mellom den Sosialistiske Republikken Romania, (tidligere Populære Republikken Romania), og den Russiske Sosialistiske Føderative Sovjetrepublikk, og også basert på noen materialer som jeg hadde inspektert i løpet av mine besøk på den Amerikansk bibliotekket fra Bukarest i periode da ble den Gamle Kalde Krigen avviklende. Det var da, mellom 1988 og 1994, den første gangen at fått jeg inntrykket av en uoverensstemmelse mellom den historiske kvalitative utviklingen av forskjellige russisk samfunn komponenter fungeringsnivå, men da, siden jeg ikke hadde nok formell utdanning og trening, dette inntrykket var bare en intuisjon. Det var bare mye seinere at kunne jeg formulere dette tidlige inntrykk om den karakteristiske russiske samfunn patologien på et høyere profesjonelt nivå, og fikk jeg også evne, i løpet av min seinere mer modne konklusive formulering, til å ta hensyn til mine egne sterke følelser om saken, en alltid mulig forvirrende faktor når man formulerer en konklusiv etterretning basert analyse. Og ønsker jeg å understreke at, i mitt utviklende analyse, tok jeg også hensyn til de vanlige kontraetterretning propaganda metoder fra begge to konfliktens samarbeidspartnere i den Gamle Kalde Krigen (USA vs. Russland), og til historisk utvikling av etterretning tjenester i begge to land.

Men det var i 1995 da fått jeg min første anledning til å reise til Russland meg selv. Da reiste jeg med mora mi, men fikk jeg og tok jeg på en aktiv måte sjansen til å gjennomføre noen eksplorasjon alene. Og i 1997 fikk jeg også anledning til å reise helt alene i Russland og jeg synes at dette var også en nyttig opplevelse, til tross for at jeg har ikke lært nye ting som jeg kjente ikke fra før, men det var gledelig å se at viktige folk kunne avhenge av meg og dermed fikk jeg da mer tillit i mine egne evner som selvstendig "feltarbeider", ikke bare som kontor analytiker lærling. Jeg ønsker å skrive at jeg er takknemlig til de ansatte i den rumenske ambassaden fra Moskva som ga meg en del av logistisk støtte og også mye nyttig informasjon om sosielt forholdt mellom diplomater fra forskjellige land som jeg kunne seinere bruke i tilleg til den informasjonen som jeg fikk fra familien min og fra andre karriere diplomater jeg har truffet i livet mitt for å utvikle en bedre bilde om et optimalt fungering nivå av en ambassade som prøver å representere et demokratisk land. Plus fikk jeg "personlig bonus" sjansen for å bli kysset av en virkelig ekspert, (på kyssing), fra denne ambassaden, og jeg skal aldri glem kontrastene mellom den kaldt sted atmosfæren på huden min, den grove taktile følelsen av hans ekstremt spennende hånd strikket rød ullgenser på fingrene mine, og den mykheten og varmen fra leppene og tungen hans mot mine. Det var han som forførte meg på en aktiv måte, men jeg trengte ikke mye overbevisning fordi jeg hadde blitt allerede fristet av hans mørke grønne øyne som smaragder og hans høfflige manerer. Jeg har sett siden da av og til noen fine brand røde ullgensere, men aldri et sånn hånd strikket et.

I 1996 ble jeg forelsket i en kollega med mørkt hår og varme brune øyne på videregående skole, men han desverre var ikke ennå "ut av sitt eget klesskapet", og han tillatet meg å kysse ham på munnen kun en gang og med lyset slått av, og seinere å holde hendene med lyset på men bare bak en låst dør, og på skolen burde vi late at det var ingen forholdt mellom oss, og jeg ble trist pga jeg ikke var tillat å blunke og smile til ham da våre blikk traff på klassen. Og selv om det var han som jeg ønsket å miste min jomfrudom med, dette var umulig da, så måtte jeg vente til 1997, etter at jeg kom tilbake fra Russland og ville gjerne besøke på nytt det Amerikanske bibliotekket fra Bukarest for å få litt veiledning i sortering av mine følelser om hvis det var etisk å velge som min virkelig første elsker en annen blond kollega med grønne øyne som så så mye ut som denne diplomat i rød ullgenser av halv russisk opprinelse fra den rumensk ambassade fra Moskva...men dette bibliotekket hadde blitt stengt i 1995, så det var et veldig veldig vanskelig etisk valg jeg måtte ta helt alene...plus hadde denne blonde kollegaen allerede en annen elsker, og jeg måtte vurdere om det var etisk at jeg skulle prøve å bryte opp disse to bare for å miste jomfrudommen min på en organisert måte under min egen kontroll, ikke på en umoden impulsiv emosjonell måte. Endelig bestemte jeg meg at det var etisk at jeg prøver å forføre den blonde kollegaen, jeg anbefalte en romantisk kjærlighet bok til ham, etterpå inviterte jeg ham å se noen filmer med meg for å debattere hvilke filmer, regissører, manusforfattere, og skuespillere skulle få Oscar prisen for dette året...plus jeg hadde hele leiligheten tilgjengelig for oss pga foreldrene mine var begge to på ferie da i Helsinki...så jeg tror at han ble litt overrasket og imponert at jeg sa at jeg ikke støttet "Titanic" men en annen "underdog" film, og da mistet jeg min jomfrudom i en rolig atmosfære og alt var bra etterpå. Jeg var ikke virkelig forelsket i ham, så etter et par deilige måneder, og etter at det var fullt ut bekrftet på 70.e Academy Awards Ceremony til hele verden at det var "Titanic" som fikk Oscar priser på 11 kategorier for 1997, (slik som "Ben- Hur" for 1959), tillatet jeg ham å gå tilbake til elskeren sin uten å føle seg for skyldig på grunn av dette "intermezzo" mellom oss.



Før ble jeg student på universitet, ble jeg, selvfølgelig, student på videregående skole. Videregående skole var litt sjokkerende for meg, pga jeg hadde blitt vant å få minst tredje plass premie på skole, og mitt verste karakter hadde blitt 8 på musikk (på en skale fra 5 til 10), og på på min første test på videregående fysikk fikk jeg 4 karakter (dette betydde jeg hadde ikke bestått testen). Og da seinere fikk jeg en 8, istedefor en 10 karakter, på et geografi test, til tross for at jeg hadde kopiert alle svar fra tekstboken da lærerinnen ikke så på meg, jeg bli mer skuffet med dette 8 karakter enn med 4 karakteren på fisikk, pga den 4 innrømte jeg at jeg fortjente, men pga denne 8 karakter følte jeg meg diskriminert imot, så da konkluderte jeg at karakterer er en veldig subjektiv måte å vurdere elever. Jeg bestemte meg å gjennomføre et formelt klage imot dette 8 karakter på geografi, spesielt siden en kolleg som kopierte de samme svar som meg fra den samme tekstboken hadde fått 10, så oppmyntret jeg mora mi å bli indignert og å sladdre lærerinen til skoledirektør. Skoledirektøren hørte tålmodig på mora mi og sa til henne, "Aha ! Han er en elev med ambisjon". Men hun ville ikke endre min 8 til en 10, så måtte jeg forsone meg med virkeligheten at noen elever er verdsatte mer enn andre av subjektive lærere, og det var ingenting jeg kunne gjøre imot dette urettferdighet.

Før videregående skole, mellom 5.e og 7.e klass, etter 1989, bare husker jeg at jeg har brukt mye energi om kontraetterretning saker med hovudmål å overbevise mennesker fra Romania som ville høre på meg å ikke ønske for mye et nytt diktatur eller verre, et militær diktatur, pga hele samfunn var litt forvirret etter revolusjonen og de var masse misforståelser og rykter om hva må faktisk skje etter en diktator forsvinner, plus det var en del av uungåelig etnisk og sosial uro, slik som etter alle revolusjoner. (Jeg hadde lest om den franske revolusjonen fra 1789 og var litt redd at en slags av Napoleon kunne komme på scenen...heldigvis for Romania startet kriegen i eks-Yugoslavia og denne avledning hjalp den konsolidering av demokrati i Romania, til tross for at dette var selvfølgelig ikke en plannlagt konsekvense.) 

Og da jeg var 13, kunne jeg endelig gå uten for mye angst igjen til det Amerikanske Bibliotekket, (som jeg hadde besøkt et par ganger før 1989 også, men jeg hadde fått beskjed fra en venn da at han hadde blitt advart av en rumensk ansatt av dette bibliotekket at det var ikke så bra at vi besøkte dette offentlig bibliotekk så ofte pga hun burde bruke for mye tid for å skrive informative notater til både rumenske og amerikanske bibliotekk sikkerhetstjenester om alle som besøkte dette bibliotekket og lånte bøker, og hun var for travelt i denne periode.) Så traff da jeg igjen Nurse Cherry Ames og Dr. Joseph Fortune og Dr. Rogers Wilkinson, og for det første gang i livet mitt begynte jeg å tenke på å bli lege. The Citadel av Cronin overbeviste meg nesten helt etterpå, men jeg torde ikke å si ingenting da til foreldrene mine.

Sommeren før jeg fylte 14 reistet jeg til Helsinki, Finland, pga faren min jobbet der som sjef økonomisk agent, og da fikk jeg sjanse å besøke en virkelig amerikansk destroyer-klasse skip, å spise amerikanske chocolate chip cookies, å drikke Tropicana appelsinjuice, å vurdere helsetjenester fra Finlands hovedstad da jeg fikk blindtarmsbetennelse som burde de operere på øyeblikkelig, å treffe Sister Renee, som underviste meg hva bør gjøre en etisk profesjonell journalist, å stifte bekjentskap med Karl og kjærlighet, og med Leena og Dianetikk, (som trodde jeg var ganske rar, men ville ikke fornærme Leena med min mening om Hubbard), å bli sjøsyk på en båt mellom Finland og Sverige, å hilse på den Lille Havfrue, å vurdere kvaliteten på de motorveiene i Tyskland, å spise Mozart Kugeln bombon, og å se Verona, og Venezia, og Adriaterhavskysten, og å hilse på Romania på nytt. Etterpå stjalte noen vår bilradio og faren min ble så skuffet av dette at han bestemte seg å selge bilen og å kjøpe en leilighet i Bukarest for meg. Og da jeg begynte på videregående skole i september, ble jeg så skuffet av mine dårlige karakterer, ble jeg også litt forvirret at jeg lagt merke en gang til at jeg fortsatt å like å drømme av kjekke gutter mer enn av jenter, til tross for jeg hadde flere jenter som venniner enn gutter som venner, at glemte jeg en stund at jeg skulle bli lege. 

Sånn ble diplomati en slags av familie yrke for oss. Ofte, tror jeg, finnes det en diplomati tradisjon i noen periferiske små land med "buffer" funksjon som føler seg utrygg av og til, og veldig ofte velger disse en spesifikk type av diplomati som modell for deres egen utvikling. Det er sagt at de rumenske liker å stjele, så i det rumenske diplomatiet, stjalte de noe fra forskjellige modeller, spesielt den italienske og den svenske. Desverre har de rumenske ikke lært veldig mye fra det franske diplomatiet men istedefor for mye fra den franske politikk modellen. De diplomatene fra familien vår har foretrukket å stjele litt fra alle, de amerikanske, de franske, de svenske, de asiatiske. De var lettere å gjøre dette pga vi hadde tilgang til mer informasjon enn gjennomsnittlig pga vi hadde sjanse å få kontakt med forskjellige land i en periode når de fleste rumenske var ikke tillate å reise utenlands, til tross for at lederen Ceausescu likte å reise veldig mye utenfor Romania og å hilse på mange utenlandske mennesker. Jeg vundrer av og til om han har lært noen myttig for seg selv som turist i så mange land...sannsyngligvis ikke så mye pga det er min mening at presidenter som reiser utenlands er ikke tillate av sikkerhet tjenester å improvisere tidsplannene og er ikke tillate av deres egen politiske rådgivere å besøke hva de vil eller å snake med hvem de vil som de vanlige turistene. Det kan bli ensom å bli president. Plus en president, tror jeg, ikke kan realistisk stole på noen å gi ham eller henne troverdige og verdifulle anbefalinger, ikke å nevne at diktatore presidenter er så ofte så paranoide når de reiser utenlands at de vil gjerne gjøre ingenting og gjemmer seg, når de får litt fritid på tidsplannen, hele tiden i hotellrommet.

Faren min ble en slags av uvanlig diplomat. Han ble en internasjonal økonomi agent pga tidligere utdannelse på det Akademiet for Økonomi Studier. Faktisk de fleste i familjen min ble utdannet på dette universitet. Både faren min og ønkelen min, som var også utdannet på det Akademiet for Økonomi Studier og som også ble en internasjonal økonomi agent og seinere ambassador i Asia og Afrika, til tross for at kompetansen til faren min var i industrivarer og kompetansen til min ønkel i forsvaretsindustri varer og seinere i olje, og til tross for at faren min ikke alltid hadde et veldig godt mening for min ønkels karakter pga far sa at likte han å spille for mye poker og å drikke for mye Metaxa, (mens faren min foretrakk backgammon og Campari), ba meg å studere på det Akademiet for Økonomi Studier som jeg kunne også bli diplomat. Og pga jeg var homofil sa faren min at jeg ikke trengte å studere internasjonalt økonomi og kunne bare studere økonomisk kybernetikk, statistikk og informatikk som skulle inneholde kommunikasjon studier så kunne jeg lett etterpå arbeide som agent i det diplomatiske protokoll området uten å få så mye stress som agentene som hadde ansvar for viktige nasjonalt vitale varer, pga protokoll agenter trenger bare å bry seg om menneskers velferd, og av og til, kanskje, likte jeg til å tro, liv, men ikke nasjonalt vitale varer, plus diplomatisk protokoll agenter straffes til fengsel mye sjeldnere enn internasjonal handel agenter.

Siden jeg beundret og respekterte faren min og også hadde en hemmelig god mening om ønkelen min, til tross for at jeg ønsket i hemmelighet å bli lege siden jeg var 13 år gammel, og litt seinere håpet jeg at jeg kunne også arbeide deltid som ekstra skuespiller, bestemte jeg meg å begynne å studere kybernetikk på det Akademiet for Økonomi Studier. Det var veldig vanskelig å forstå hvorfor på den første år måtte vi studere så mye matematisk analyse og økonomi historie. Disse var veldig veldig vanskelige fag og fra analyse kunne jeg forstå nesten ingenting og historien kjedet meg pga de aldri snakket om mennesker fra historien, om virkelige økonomister, men bare om historien til økonomiske teorier. Jeg kunne aldri huske datoene og kompliserte navn til dette eller denne teori, og den filosofiske bakgrunn til teorier faktisk fikk meg til å bli fysisk syk med kvalme. (Jeg hadde alltid hatet filosofi og fortsatt nå synes jeg at alle profesjonelle filosofer er patologiske narsissistiske sadistiske misantropiske mennesker som aldri har seks eller, verre, som ikke liker å ha seks.) Plus på den første året på det Akademiet for Økonomiske Studier ble jeg dikriminert imot av noen homofobe kolleger som styrret en veldig viktig dataprogrammering kunnskap gruppe og hadde nøkkelen til kontoret med viktig programmering informasjon og bare tillot vennene deres å gå studere der. En gang tenkte jeg på å prøve å forføre lederen til dataprogrammering gruppe for å stjele nøkkelen fra lommen sin da han sovnet, men desverre det var jeg som sovnet etter jeg klarte å forføre ham, og på den neste dagen forbød han meg å kontaktere ham igjen pga han var veldig redd at vennene hans skulle finne ut han var ikke så heterofil som de alle trodde, og jeg aldri funnet en god metode for å stjele denne viktig nøkkel så jeg har aldri lært dataprogrammering "språk". Jeg også kjedet meg på statistikk kurs og det er derfor i dag klarer jeg ikke å forstå nesten ingenting nyttig fra seriøse forsking studier.

Så etter 9 kjedelige og mørke måneder på det Akademiet for Økonomiske Studier ble jeg mer og mer skuffet om studiene mine, ble jeg uheldig i kjærlighet også, så bestemte jeg meg på en modig måte å endelig fortelle til foreldrene mine min stor hemmelighet som var at jeg ønsket å studere medisin. Jeg allerede visste at foreldrene mine skulle bli veldig skuffet at jeg skal aldri få sjanse å bli diplomat, kanskje det kunne være mulig at de kunne få en stor sjokk, så bestemte jeg meg å bruke min skuespiller erfaring jeg hadde fått fra min tidligere hemmelige private skuespiller kurs jeg hadde meldt meg på da faren min trodde at jeg studerte, som anbefalt til meg av alle i 1998, kinesisk. Jeg valgte en tid da foreldrene mine hadde nettop spist middagen og mora mi så på TV på en romantisk tyrkisk serie og faren min løste et kryssord, og sukket dypt mens jeg så på gulvet. Desverre hadde jeg ikke sukket dypt nok og mora mi kunne ikke høre, så sukket jeg mye dypere på nytt. "Er du trist om noe spesifikt ?", endelig spurte faren min, og da, uten å få blikk kontakt med ham, snudde jeg meg mot mora mi men en virkelig tåre i øynene mine. (Jeg hadde praktisert teknikken for å gråte på min skuespiller kurs flere ganger.) "Hva er galt ?", endelig hørte jeg noen angst i stemmen til mora mi. Og da fortalte jeg til dem at jeg føler meg at jeg kan ikke leve lengre hvis jeg er tvunget å fortsette å studere på det Akademiet for Økonomiske Studier og kunne ikke bli lege som jeg hadde drømt på siden jeg var 13 år gammel. Mora mi ble så rørt at hun nesten startet å gråte, faren min spurte meg det veldig logiske sporsmål, "Men hvorfor har du ikke sagt ingenting om dette til oss før ?", og etterpå spurte han, "Hvordan kan vi hjelpe deg ?" Så etterpå ga de til meg noen penger for å kjøpe tekstbøker man burde studere fra for å bestå den obligatoriske skriftlig opptaksprøve for å få plass på Medisinsk skole, og mora mi aldri spurte meg igjen hva har jeg hadde gjort med gullkjede som var en dyrebare famile minnesmerke som hadde forsvunnet fra morens smykkerboks da jeg ga den som gave til en kjæreste som studerte å bli ingeniør, og han solgte den for å få penger for å jukse på meg med en gutt som ville bli romanske språk lærer og tolk på en ferie på fjell.